Beskrivelse
En disig industrielv fyller de nederste to tredjedelene av lerretet, malt nesten utelukkende i blått, overflaten brutt på høyre side av et skimrende felt med oransje, gull og fiolett der lav sol bryter gjennom røyk og tåke for å treffe vannet direkte. Over elven sitter den mørke silhuetten av en fabrikkbygning med en høy skorstein lavt på horisonten, gjengitt som en nesten flat form i dyp blåfiolett mot en himmel tykk av sot og dis.
Over den horisonten er himmelen slett ikke blå, men en tett, virvlende blanding av mauve, lakserosa og rustoransje, fargene av kullrøyk opplyst bakfra av en sol som aldri helt viser seg som en skive, bare som diffus, glødende farge som brer seg ujevnt gjennom disen. Monet malte dette motivet gang på gang fra et rom med utsikt over elven, og arbeidet med den samme broen og fabrikksilhuetten til ulike tider for å spore hvordan tåken skiftet farge gjennom dagen, og dette lerretet fanger et av de varmere, mer lysende øyeblikkene i den serien, der sollys kjemper seg gjennom forurensning i stedet for å bli blokkert av den.
Det som skiller bildet fra hans franske elvemalerier, er den åpenbare styggheten i motivet forwardlet til noe lysende: en skorstein og industriell tåke gjengitt med den samme løse, brudte penselføringen han ga til vannliljer, et bevis på at metoden hans var mindre avhengig av motivets skjønnhet enn av lysets oppførsel når det passerer gjennom atmosfæren. Den nesten totale undertrykkelsen av tegnet detalj, broen selv er knapt lesbar, driver maleriet nær abstraksjon for sin tid.
Den dominerende blåfargen, varmet opp av det ene båndet av glødende oransje, gir lerretet virkelig nærvær på en vegg uten å noensinne tippe over i prangende farger, den typen bilde som skifter stemning med rommets lys, merstemt under kjølig lys og varmere under lampelys, og med nok farge tyngde til å forankre en vegg alene.
