Monet og Impresjonismen

I april 1874 leide tretti kunstnere, som var blitt avvist eller dårlig hengt av den offisielle Salongen, fotografen Nadars gamle atelier i Boulevard des Capucines og arrangerte sin egen utstilling. En kritiker ved navn Louis Leroy gikk gjennom den, stoppet foran et lite havnemaleri av Claude Monet kalt Inntrykk, soloppgang, og skrev en hånlig anmeldelse under overskriften «Utstilling av impresjonistene». Navnet var ment å svirre. Gruppen adopterte det innen noen få år.

Hva impresjonismen forandret

Tre ting, og de er lettere å se enn å beskrive. Malerne arbeidet ut fra direkte observasjon i stedet for atelierkonvensjoner, ofte utendørs og ofte raskt. De sluttet å blende bort penselstrøket, så overflaten av maleriet forblir synlig laget av maling. Og de behandlet skygge som farget i stedet for fravær av lys: en skygge på snø kunne være blå, en skygge under en popler kunne være fiolett. Metropolitan Museums essay om impresjonisme beskriver hvor radikalt det var sammenlignet med den glattheten Salongen forventet.

Det gruppen aldri delte, var et motiv. Degas arbeidet innendørs under kunstig lys. Renoir fortsatte å male mennesker. Pissarro vekslet mellom åkrer og gater. Betegnelsen beskriver en metode mye bedre enn den beskriver et sett med malerier, noe som er grunnen til at de åtte utstillingene mellom 1874 og 1886 ser så forskjellige ut fra hverandre.

Hvor Monet gikk lenger enn noen andre

Monet tok metoden til sin logiske ende, og resultatet er det han er kjent for: seriene. I stedet for å male en høystakk, malte han de samme høystakkene på en åker nær huset sitt om og om igjen, til forskjellige tider og i forskjellig vær, helt til stakken selv sluttet å være motivet. Så gjorde han det igjen med popler, igjen med fasaden på katedralen i Rouen, igjen med Themsen og Parlamentsbygningen sett gjennom London-tåke.

Argumentet under er enkelt og litt radikalt: motivet i et maleri er ikke objektet, det er lyset som faller på det. En katedral klokken ni om morgenen og den samme katedralen klokken fem om ettermiddagen er to forskjellige malerier, og ingen av dem handler egentlig om arkitektur.

Dette er også grunnen til at hans lerreter belønner å bli sett på to ganger. På nært hold er en Rouen-fasade en skorpe av ublandet farge med nesten ingen tegning i seg. Ta et skritt tilbake, og steinen setter seg sammen ut av ingenting.

Giverny, og de siste tretti årene

Monet flyttet til Giverny i 1883 og tilbrakte resten av livet der. I 1893 avledet han en gren av en nærliggende elv for å bygge en vannhage, plantet den, og malte den i mer enn tjue år. De sene vannlilje-lerretene forlater horisonten helt: ingen bredd, ingen himmel, ingen skala, bare overflaten av dammen med refleksjoner i den. Grå stær skygget synet hans alvorlig i hans siste tiår, og fargen i noen av disse årene blir het og merkelig.

Han arbeidet fortsatt på de største av dem da han døde i 1926, åttiseks år gammel. De ble installert i Paris året etter, og de er grunnen til at så mye av 1900-tallets maleri ser ut som det gjør.

Hvordan en Monet leses på en vegg

To praktiske konsekvenser følger av alt det ovennevnte, og de betyr noe når du velger størrelse.

For det første trenger en Monet visningsavstand. Bildet løser seg opp på fire eller fem fot, ikke på armlengdes avstand, så disse maleriene gjør jobben sin i den andre enden av et rom, ikke i en korridor du skynder deg forbi. For det andre betyr serielogikken at lyset i ditt eget rom betyr mer enn vanlig: et lerret bygget på morgenfarger vil ikke oppføre seg på samme måte på en nordvegg som på en sørvegg.

Det er også grunnen til at verkene i denne samlingen er malt for hånd i olje i stedet for trykt. I en Monet er det synlige penselstrøket ikke dekorasjon lagt over bildet, det er hvordan bildet er bygget. En overflate som gjengir strøket, gjengir argumentet; et flatt trykk av samme bilde beholder fargene, men mister grunnen til at de ble satt der.

Følg livet

Met-essay om Claude Monet setter de seksti årene opp i rekkefølge; katalogen nedenfor følger samme rute, lerret for lerret.

Se kunstretningen

Met-essay om impresjonismen plasserer verkene hans sammen med andre impresjonister og forklarer hva gruppen faktisk diskuterte.

Handle etter lys

Vannliljer, hager, kystlinjer og vintermorgener bringer hver sin time av dagen inn i et rom.