Vindeffekt, poppelrekken
Det er en slags morgen ved Epte-elven når luften ikke kan bestemme seg. Elven ligger flat og langsom mot bredden, himmelen henger høyt og urolig, og så kommer et vindkast over enga, og hele poppelrekken bøyer seg som én kropp. For en maler som står foran det med et vått lerret, er dette et reelt problem, ikke et poetisk. Det han kom ut for å fange, har nettopp forandret form. Det vil forandre seg igjen innen et minutt, og det vil aldri helt vende tilbake til den samme måten.
Dette bildet er møtet med det problemet direkte. Stammene klatrer fortsatt i sin ordnede rekke, fortsatt plassert med den merkelige regelmessigheten som bare plantede trær har. Men kronene er skjøvet sidelengs. Toppene bøyer seg og strømmer nedover vinden. Løvet har sluttet å være en form og blitt en retning.
Året han måtte kjøpe trærne
I 1891 hadde Monet vært i Giverny i åtte år, først som leietaker fra 1883 og deretter, fra 1890, som eier av huset og grunnen rundt. Han var over femti. Han hadde tilbrakt mesteparten av sitt arbeidsliv med lite penger og mesteparten av sitt rykte i strid med folk som syntes bildene hans var uferdige. Det hadde endelig begynt å snu. Kornstakkene han hadde malt i marken ved huset, hadde solgt raskt og godt gjennom forhandleren Durand-Ruel, og for første gang i livet hans var etterspørselen større enn det han kunne male.
Så gikk han på leting etter neste motiv og fant det innen gangavstand: en rekke popler langs Epte, plantet på den disiplinerte måten tømmer blir plantet, forankret i våt grunn og doblet i vannet under dem. Han begynte. Og så fikk han vite at trærne skulle selges og hogges.
Det han gjorde videre sier mer om ham enn noen historie om lys kunne gjort. Han dro på auksjonen og kjøpte dem, slik at de fortsatt skulle stå oppreist når han var ferdig. Det er én ting å være knyttet til et motiv. Det er en annen ting å kjøpe et bestand av kommersielt tømmer for å holde det på plass i noen måneder til med arbeid. Serien eksisterer fordi han nektet å bli ferdig på noen andres timeplan.
Å male et motiv som ikke vil stå stille
Arbeidsmetoden hans var allerede uvanlig på dette tidspunktet. Han malte ikke ett lerret fra start til slutt. Han hadde flere med seg, satte dem opp sammen, og beveget seg mellom dem etter hvert som lyset endret seg, og gikk tilbake til hver bare når forholdene som startet det kom tilbake. Et morgenslerret ble arbeidet på om morgenen. Et grått lerret ventet på grått vær. Det gjorde ham til et slags gissel for været, og han klaget konstant over det, fordi været ikke bryr seg om at du har elleve halvferdige bilder og bare fire timer med brukbart lys.
Vind legger til en andre akse av problemer. Lys endrer verdi og farge, og det kan du jage. Vind endrer tegning. Massen du nøye plasserte for en time siden er nå flyttet, deretter flyttet videre, og så kort tilbake der den var. For å male det i det hele tatt, må du gi opp ideen om å kopiere et enkelt øyeblikk og i stedet male tingenes atferd: ikke hvor grenene er, men hva de gjør.
Det er derfor dette lerretet føles levende snarere enn nøyaktig. Strokene er lagt på i korte, hellende penselstrøk som alle går omtrent i samme retning, slik at overflaten selv har en strøm i seg. Malingen beskriver ikke bevegelse. Den beveger seg.
Det er en detalj her som bare noen som har sett popler i sterk vind ville vite å inkludere. Bladene på en poppel er mørkere på toppen enn under, og de er festet på en måte som lar dem vri seg. Når et vindkast kommer, flimrer hele kronen blek mens tusenvis av undersider snur på en gang, og så mørkner den igjen når de legger seg. Treets farge er ikke en fast egenskap. Den er en funksjon av vinden. I dette lerretet kan du finne begge tilstander, partier der løvet har blitt sølvaktig og tilstøtende partier der det har holdt seg mørkegrønt, og vekslingen langs rekken er det som får bevegelsen til å føles som om den reiser fra den ene enden til den andre i stedet for å skje overalt på en gang.
Det er også verdt å huske hvor fysisk ubehagelig dette er å gjøre. Et spent lerret på et staffeli i åpent terreng er et seil. Det fanger hvert vindkast, staffeliet vil vandre, og penselen kommer til en overflate som ikke vil holde seg stille under den. Løsheten i strokene er ikke bare et stilistisk valg. Noe av det er den ærlige nedtegnelsen av en mann som jobber fort fordi utstyret kjempet mot ham.
Hva du skal se på når du slutter å telle trær
Start med stammene, og legg merke til at de gjør noe veldig bevisst. De er nesten de eneste rette vertikale linjene i bildet, og de er plassert som en rytme. Øyet ditt leser dem som rytme før det leser dem som trær. Dekk til kronene med hånden, og det som er igjen er nær et stykke abstrakt måling, et sett med oppreiste intervaller over et flatt fargefelt.
Nå slipper du kronene inn igjen. Alt over øyehøyde er diagonalt, fjærlett, rastløst. Bildet er bygget på kollisjonen mellom disse to systemene, det regelmessige og det ujevne, og vinden er det som skiller dem.
Se deretter på mellomrommene, himmelen som vises mellom stammene. Disse strimlene er ikke tomme. De er malt med like mye oppmerksomhet som bladene, og fargen deres skifter langs rekken, kjøligere og blekere der trærne tynnes ut. I et bilde som dette bærer de negative formene halvparten av lyset.
Til slutt, se ned i vannet. Speilingen er ikke et speil. Den er brutt og strukket av samme vind som bøyer toppene, så de doblede trærne oppløses i horisontale dragmerker. Topp halvdel vertikal, bunn halvdel horisontal, og bredden sydd mellom dem. Det er hele arkitekturen i lerretet i én setning.
Hvordan det oppfører seg på en ekte vegg
Dette er et høyt motiv og det vil ha en høy plass. Noe som er bygget på en rekke vertikaler, vil få en vegg til å føles høyere enn den er, noe som gjør den uvanlig god på de stedene de fleste bilder sliter: en smal gang, veggstrekningen ved siden av en trapp, en peisvegg, den vanskelige stripen mellom to døråpninger.
Fargen er grønn og grå og elvely til å være, noe som betyr at den sitter stille mot varme nøytrale farger og rått tre, og våkner til liv mot en litt mørkere vegg enn du kanskje forventer. På en lys vegg leser den som et vindu. På en mellomtonevegg leser den som et stykke vevd tekstur, og stammerytmen kommer frem.
Den belønner også avstand. Stå tett på, og overflaten er et rot av hellende penselstrøk uten blader i det hele tatt. Ta fire skritt tilbake, og rekken klikker på plass og begynner å blåse. Hvis du har et rom med en naturlig lang utsikt på tvers, er dette et bilde som bruker den utsikten.
Hvorfor vindversjonen forblir den rastløse
Monet malte denne rekken med trær i stille luft, i rosa skumring, i flatt ettermiddagslys, og i vær som smigret dem. Dette er versjonen der naturen er vanskelig, og den er bedre for det. Motivet er ikke poplene. Motivet er noen få sekunder av bevegelig luft gjort permanent av en mann som hadde kjøpt trærne spesifikt for at han kunne fortsette å vente på de rette sekundene.
Lerretet oppbevares i dag av Musée d’Orsay. Når man står foran det, er det som overrasker folk hvor lite av det er tegning og hvor mye som er press. Ingenting er omrisset. Ingenting er nøye kantet. Hele bildet er påført kraft, og det ser fortsatt, mer enn et århundre senere, ut som om det er i ferd med å bevege seg igjen.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselstrøk, eller et arkivlerrets trykk for en skarp museumsbilledutgave. Størrelsen bevarer alltid de opprinnelige proporsjonene.
Se dette verket og alternativene
Videre lesning
Verifiser originalen i Musée d'Orsay samlingsoppføring og fortsett gjennom relaterte verk i katalogen.