Vannliljer (1916)
I 1916 fikk en gammel mann satt opp en bygning i hagen sin. Den var stor, enkel og industriell, med glass langs den ene siden, og den hadde bare ett formål: å romme lerreter som var for store til å håndteres andre steder på eiendommen. Ingen hadde bestilt dem. Det fantes ingen kunde, ingen kontrakt og ingen garanti for at noen noensinne ville ønske dem.
Han var syttiseks. Hans andre kone hadde dødd i 1911. Sønnen Jean hadde dødd i 1914. Rundt 1912 hadde han fått vite at han hadde grå stær, og han skulle fortsette å arbeide med dem i elleve år til før han gikk med på en operasjon i 1923. Utenfor raste en krig gjennom sitt andre og tredje år, og landet hadde ganske andre ting å tenke på enn en malers dam.
Og i det skuret, på et lerret på størrelse med en døråpning, malte han vann.
Størrelsesspranget
Dette er faktumet å huske på om bildene fra dette året: størrelsen endret seg, og alt fulgte av det.
I tjue år hadde han malt dammen i staffeli-størrelse. Lerreter du kan bære til vannkanten, sette opp og arbeide på utendørs på en morgen. Den størrelsen pålegger et forhold: du ser på bildet, bildet sitter foran deg, det er en gjenstand på en vegg.
Et lerret omtrent på høyde med et menneske gjør noe annet. Stå nær det, og det fyller synsfeltet ditt, inkludert periferien, og hjernen slutter å klassifisere det som et bilde og begynner å behandle det som et rom. Dette er terskelen han krysset fra rundt 1914 til 1916 og utover, og det er det som gjorde de store dekorasjonene mulige i det hele tatt; de enorme panelene installert i Orangerie i 1927 etter hans død er den ytterste enden av en vei som går gjennom lerreter som dette.
Det som gjør et verk fra denne datoen spesielt interessant, er at det sitter på skjøten. Det er altfor stort til å være et staffelimaleri av en dam og ikke helt arkitektur. Det er et enkelt motiv forstørret til naturlig størrelse, noe som betyr at det er et av de få stedene hvor du kan se nøyaktig hva forstørrelsen gjør med strekene.
Male stående, fra en dam femti skritt unna
Et lerret i denne størrelsen kan ikke tas med til vannet. Det er ikke en liten detalj; det brøt en vane han hadde holdt i femti år.
Han hadde bygget sitt rykte utendørs, under dårlige forhold, arbeidende på motivet. På tidlig 1880-tall hadde han malt Normandiekysten fra klipper og strender med lerreter vektet mot vinden, og i 1885 ved Etretat tok en bølge staffeliet hans. På 1890-tallet i Rouen arbeidet han fra leide rom overfor katedralen, med mange lerreter i gang samtidig, og flyttet fra det ene til det neste etter hvert som lyset skiftet, og han fullførte dem i studioet i 1894 og viste dem i 1895. Selv det kompromisset hadde krevd at bygningen var fysisk foran ham.
Her er dammen femti skritt unna og ute av syne. Han arbeider fra studier, fra hukommelsen, og fra en kunnskap om det vannet så grundig etter tjue år at han kunne rekonstruere dets oppførsel uten å sjekke. Malingen gjenspeiler det. Strekene er mer bestemte og mindre masete enn i de små utendørslertene. Det er mindre av den nervøse justeringen av en maler som sammenligner sin overflate med tingen foran seg, og mer av en person som legger ned det han allerede vet.
Han arbeider også på armlengdes avstand på et område han ikke kan bedømme fra den avstanden. Hver passasje ble malt nært og vurdert på avstand, noe som betyr å gå frem og tilbake over et studiogulv, gjentatte ganger, i en alder av syttiseks.
Lære å se det: ett motiv i naturlig størrelse
Gleden ved et lerret i denne skalaen er at alt er forstørret, inkludert feilene og beslutningene.
- Start ved nedkanten. Nøkkerosene nærmest deg er de største tingene i bildet, noen ganger på størrelse med en hånd. Se på hvor få strøk hver enkelt tar. To eller tre fylte strøk, ofte med børsten snudd slik at rosen har en lys kant og en mørk. Det er ingen tegning, ingen omriss. Formen er laget helt av plasseringen av farge.
- Følg dem oppover. De krymper og samles tett etter hvert. Den gradienten er det eneste perspektivet i bildet, og det er nok til å skape flere meter med imaginært vann.
- Se inn i mellomrommene. Det åpne vannet er bygget av lange vertikale eller diagonale strøk; de er refleksjoner, strukket av overflaten. Der de er mørke, er de trær, der de er bleke, er de himmel. Det er ingen annen himmel i bildet.
- Finn nå blomstene. De er den tykkeste malingen på lerretet, små opphøyde kuler av rosa, krem eller hvitt som sitter stolt over alt rundt dem. I naturlig størrelse kan du se at de ble lagt på sist, raskt, og at hver enkelt er en enkelt gest. De er også de eneste tingene i bildet med en bestemt kant.
- Stå nært og slipp taket. Med et lerret i denne størrelsen kan du komme nært nok til at kantene forsvinner fra synsfeltet ditt. Maleriet slutter å være et rektangel og blir en overflate du står over. Det er effekten hele det sene prosjektet var bygget rundt.
En ting til å legge merke til: det er ingen strandkant noe sted. Ingen bredd, ingen bro, ingen sivbed, ingenting som forteller deg at dammen er endelig. Han hadde malt den japanske fotbroen, bygget i 1895, i årevis før han fjernet den helt fra disse bildene. Å ta den ut er det som forvandlet en hagefunksjon til et åpent vannfelt uten målbar størrelse.
Hvordan det oppfører seg i et virkelig rom
Et bilde i denne skalaen er et stykke arkitektur i et rom, ikke en ornament i det, og det bør behandles deretter.
Heng det på en vegg som har plass til å være tom rundt seg. Ingenting dreper et stort enkeltmotiv-lerret raskere enn å fylle det med mindre rammer; det trenger veggen som margin. En trappeoppgang, et rom med dobbel takhøyde, den lange veggen i en åpen stue, veggen vendt mot en seng, en entré hvor du ser det når du kommer gjennom døren.
Fordi komposisjonen ikke har noe fokalpunkt og ingen horisont, gjør den noe nyttig med proporsjoner. Rom med lave tak får høyde fra et bilde hvis motiv løper av alle fire kanter; øyet finner ikke noe stoppested og leser veggen som fortsettende. Det er et av de sjeldne motivene som får et lite rom til å føles større snarere enn mer fullt.
Paletten, blågrønt vann med lilla refleksjoner og bleke blomster, er kjølig og rolig og vil ikke kjempe med møbler. Den sitter godt med tre, lin, stein og grønt. Mot en hvit vegg leser den rent og moderne. Mot en dyp blå eller en myk trekull blir den betydelig mer atmosfærisk og blomstene begynner å gløde.
Få høyden riktig. Sentrum av et stort vannbilde bør være omtrent på øyehøyde til en stående person, ikke høyere, fordi hele poenget med skalaen er at du kan gå opp til det og ha det fylle synsfeltet ditt. Hengt for høyt blir det igjen bare et bilde av en dam, som er nøyaktig hva han brukte det siste tiåret av sitt liv på å unnslippe.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselstrøk, eller et arkivlerrets trykk for en skarp museumsbilledutgave. Størrelsen bevarer alltid de opprinnelige proporsjonene.
Se dette verket og alternativene
Videre lesning
Verifiser originalen i National Museum of Western Art samlingsoppføring og fortsett gjennom relaterte verk i katalogen.