Vannliljene: Solnedgang
De siste tjue minuttene av dagslyset er det grusomste en landskapsmaler kan velge å arbeide med. Fargen kommer på en gang, den er mer intens enn noe annet som har skjedd hele dagen, og den er borte før du har tatt en beslutning om den. Så kommer den ikke tilbake på treogtyve timer, og når den gjør det, har været forandret seg, og du ser på en helt annen solnedgang.
Enhver maler som har forsøkt å sitte utendørs og fange det lyset, kjenner den spesifikke frustrasjonen: himmelen gjør noe du ikke ville ha våget å finne på, hånden din er ikke rask nok, og lyset på paletten din svikter, så du kan ikke lenger stole på fargene du blander.
Dette panelet er en stripe av dammen i nettopp det øyeblikket, og det er umiskjennelig det heteste, råeste og minst høflige i hele syklusen av store dekorasjoner.
Den han håndterte hardest
Still dette lerretet ved siden av de bleke morgendelene, og forskjellen er ikke subtil. De er tynne, strøkne, kjølige, arbeidet ut over lange strekninger. Denne er tykk. Malingen reiser seg opp fra overflaten. Strøkene krysser hverandre i rare vinkler, noen av dem lagt ned i ett drag og aldri korrigert, og det er steder hvor et varmt underlag er latt skinne gjennom fordi å dekke det ville ha drept varmen.
Oransje og gull renner gjennom vannet i brede diagonale striper. Der lyset treffer hardest, er malingen nesten skulpturell, bygget opp i rygger. Rundt disse stripene drypper han inn en kald blåfiolett som er den egentlige motoren i bildet: det er kontrasten mellom den varme stripen og det kalde vannet ved siden av, ikke oransjen selv, som får overflaten til å se ut som om den brenner.
Det er et argument å føre om hvorvidt det er ferdig. Partier av det ser bestemt ut; andre ser ut som den siste tilstanden av en samtale som stoppet i stedet for å konkludere. Begge deler er sant for mye av det han laget i sine siste år. Han arbeidet med de store dekorasjonene fra omtrent 1914 til 1916 og utover, og fortsatte å revidere dem til nær slutten av livet i 1926, og han var beryktet for å være motvillig til å slippe tak i en overflate mens det fortsatt var noe å krangle med.
En gammel mann, et kjempelerret og et lys som ikke ville vente
De fysiske omstendighetene bak dette bildet er verdt å ha i bakhodet.
De store panelene ble malt i et spesialbygd tredje studio i Giverny, satt opp fordi lerreter av den størrelsen ikke kunne håndteres andre steder på eiendommen. De sto på lave hjulbaserte stativer så de kunne skyves på plass i stedet for å løftes. Han var i åttiårene. Rundt 1912 hadde han fått vite at han hadde grå stær, og ble ikke operert før i 1923; hans andre kone, Alice, døde i 1911 og sønnen Jean i 1914.
Grå stær gulner og varmer alt en person ser, og den demper den kjølige enden av spekteret først. Malere har argumentert i et århundre om hvor mye det påvirket det sene arbeidet, og det er ikke et spørsmål noen kan avgjøre ut fra bildene alene. Det som kan sies, er at dette panelet er bygget på varme, på varmt lys som oversvømmer et kjølig motiv, og at det ble laget av en mann hvis eget syn gradvis ble varmet og dempet. Betrakteren har rett til å føle vekten av det uten å trenge en diagnose for å forklare maleriet.
Solnedgangen selv kjente han intimt, og fra en dam han hadde laget. Giverny ble leid i 1883 og kjøpt i 1890. Vannhagen ble gravd ut fra 1893 og utover, og krevde en gren av elven Epte som ble omdirigert, samt offisiell tillatelse etter at lokale bønder protesterte. Den japanske fotbroen ble satt opp i 1895. Han hadde sett solen gå ned over det bestemte stykket vann i nær tretti år før han forsøkte dette.
Lær å se det: finn ilden, så finn kulden
Dette er panelet som mest belønner nøye betraktning, fordi så mye av det som gjør det til å fungere, ligger i den fysiske håndteringen snarere enn i bildet.
- Finn det heteste punktet. Det vil være ett område hvor oransjen er mest ren og minst brutt. Alt annet i bildet er kalibrert mot det. Legg merke til hvor lite det faktisk er sammenlignet med inntrykket det gir.
- Nå, let etter det blå. Se på kantene av de varme stripene. Det er nesten alltid en kald tone som ligger rett mot den varme, noen ganger bare ett strøk bredt. Dekk det til mentalt, og varmen synker med halvparten. Dette er det eldste trikset i fargelære, og han bruker det for full styrke.
- Les strøkens retning. Lyset ligger over vannet i diagonaler, ikke horisontale linjer. Det er det en lav sol gjør; det legger et spor fra seg selv mot betrakteren. Han har beholdt det sporet og latt det skjære gjennom den horisontale driften av liljene, og friksjonen mellom disse to retningene er det som gir bildet dets rastløshet.
- Se på de mørke partiene til slutt. De er ikke svarte. De er mørkegrønne, plomme, en rødbrun, og de gjør den samme jobben som skygger i en brann gjør, nemlig å få lyset til å se hetere ut enn det er.
- Ta så et godt skritt tilbake. På åtte eller ti fots avstand smelter de tykke strøkene sammen, og hele overflaten begynner å gløde i stedet for å se malt ut. Det er den avstanden panelet er designet for.
Det du ikke vil finne, er en sol. Det er ingen skive noe sted i bildet. Han maler effekten av solen på vann, ikke objektet, og fraværet av kilden er en stor del av hvorfor lyset føles som om det kommer ut av lerretet snarere enn å være avbildet på det.
Hvordan det oppfører seg i et ekte rom
Dette er det som endrer et roms temperatur snarere enn bare dekorasjonen.
Varme bilder gjør målbar jobb med hvordan et rom føles. Heng dette i et nordvendt rom, eller et rom som bare våkner til liv om kvelden, og det virker som en ekstra lyskilde; oransjen leses som lampelys, og veggene rundt ser varmere ut enn de er. I et rom som allerede flommer av ettermiddagssol, kan det tippe over i for mye, så tenk på hvilken retning vinduene dine vender før du plasserer det.
Det er en naturlig passform over en peis, i et spisestue som hovedsakelig brukes om natten, i en stue hvor lampene tennes klokken fem, eller i enden av en korridor hvor du vil ha et varmt punkt å gå mot.
Veggfarge: på hvitt er det ettertrykkelig og moderne, og maleteksturen leses sterkt. På en varm mellomtone, terrakotta-lignende leire, dyp sand, myk kamel, slutter det å rope og blir virkelig omsluttende. Mot kjølig grått er det mest dramatisk, fordi veggen gir den kalde tonen bildet er bygget på. Mot grønt kan det gå litt surt; test før du forplikter deg.
Gi det kunstig lys med litt varme i seg. En veldig kald LED vil kjempe mot paletten og tappe appelsinene. Og heng det der folk sitter, ikke der de haster forbi, fordi det dette panelet gjør best, er det en brann gjør: det tar tjue minutter med selskap før det fullt ut belønner deg.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselstrøk, eller et arkivlerrets trykk for en skarp museumsbilledutgave. Størrelsen bevarer alltid de opprinnelige proporsjonene.
Se dette verket og alternativene
Videre lesning
Verifiser originalen i Musée de l'Orangerie samlingsoppføring og fortsett gjennom relaterte verk i katalogen.