Vannliljene: De to pilene
Vinteren 1920 var det største rommet i Giverny ikke bygget for å bo i. Det var en skur med glasstak og hardt gulv, satt opp for én eneste jobb, og på kalde morgener hang det en lukt av terpentin, fuktig gips og våt jord fra hagen som sivet inn under døren. En mann i åttiårene arbeidet der i en tung frakk. Lerretene sto på lave hjulbukkster så de kunne skyves rundt som møbler. De fleste var høyere enn ham. Noen var bredere enn en vogn.
På ett av dem lå en vannflate med to pilestammer som reiste seg opp av den, en nær venstre kant og en nær høyre, som stolpene i en døråpning som har mistet døren. Mellom dem er det ingenting annet enn vann: liljeblader, de speilvendte undersidene av blader, skyer, og et lys som nekter å feste seg.
Han hadde malt piler i den hagen i et kvart århundre. Han hadde plantet noen av dem. Denne gangen malte han ikke et tre. Han bygget et rom av maling, og trærne var dets vegger.
Rommet han bygget for folk han aldri ville møte
Skissen som ble til de store dekorasjonene begynte å ta form rundt 1914, og svelget deretter resten av livet hans. Ideen var ikke et bilde som skulle henges pent mellom to vinduer. Det var en kontinuerlig overflate, et bånd av vann som rant forbi en betrakter uten avbrudd, slik at enhver som sto inne i det, ville miste den vanlige følelsen av hvor veggen sluttet og verden begynte.
Han ga hele syklusen til den franske staten. Han levde ikke for å se den installert. Panelene ble plassert i to ovale rom i Orangeriet i 1927, året etter hans død, og disse ovalene ble designet slik at maleriene kurver forbi øyekroken din på begge sider samtidig. Hver avgjørelse i dette lerretet forutsetter dette arrangementet. Det ble laget for en vegg som bøyer seg.
Innen 1920 hadde han begravd mye. Hans andre kone, Alice, døde i 1911. Sønnen Jean døde i 1914, akkurat da arbeidet med dekorasjonene tok til å få vekt. Rundt 1912 fikk han beskjed om at han hadde grå stær; det vil si at en mann som hadde brukt femti år på å krangle om den nøyaktige temperaturen på en skygge, ble informert om at linsen i hans eget øye hadde begynt å gulne og bli uklar. Han fortsatte i elleve år til før han gikk med på en operasjon i 1923.
Det er presset bak dette panelet. Det ble laget av noen som mistet det ene talentet livet hans var bygget på, og svaret hans var å male noe større enn noe rom han eide.
To stammer og ingenting annet å holde seg fast i
Det som skiller dette lerretet fra de andre i syklusen, er at det gir deg noe oppreist å stå ved siden av.
De fleste av de store panelene fjerner alle landemerker. Ingen strand, ingen himmel, ingen horisont; bare vann sett ovenfra, som er en vakker og litt skremmende ting å få i den skalaen. Her gjør han noe annerledes. Han lar to pilestammer komme ned gjennom bildet, en på hver side, og de løper fra toppkanten nesten til bunnen. De er ikke detaljerte. De er mørke, smale, litt raggete vertikaler, mer som to lange penselstrøk som fikk bli igjen enn som botanikk.
Jobben deres er arkitektonisk. De skjærer vannet i tre: en smal stripe til venstre, en bred åpen midt, en smal stripe til høyre. Øyet ditt kommer inn gjennom en åpning og hviler i midten. Det er det eldste komposisjonstrikset som finnes, en ramme i en ramme, og han bruker det her i en skala der rammen er omtrent like høy som et menneske.
Noe som betyr at når du står nært, er stammene på hver side av deg. Du ser ikke på en døråpning. Du står i den.
Hvordan male noe som er bredere enn rekkevidden din
Tenk på det fysiske problemet. Et lerret på flere meter kan ikke sees i sin helhet på nært hold, og det kan ikke males i det hele tatt på avstand. Han måtte jobbe på armlengdes avstand med en passasje han ikke kunne bedømme, for så å gå bakover for å finne ut om det var riktig, og så gå inn igjen. Gamle menn liker ikke dette. Hjulbukkene fantes for at lerretet skulle kunne komme til ham i stedet for omvendt.
Malingen forteller deg hvordan det gikk. I den åpne midten er overflaten lagdelt og bearbeidet; du kan finne strøk av blåfiolett som ble lagt tidlig og fortsatt er synlige under senere grønne lag, som et argument som aldri ble helt avgjort. Rundt stammene blir håndteringen strammere og mørkere. Øverst og nederst løsner den igjen, og enkelte steder vises lerretets vev gjennom en tynn vask, der han bestemte at mindre var nok.
Han malte også fra en dam som selv var skapt, ikke funnet. Giverny ble leid i 1883 og kjøpt i 1890. Vannhagen ble gravd ut fra 1893, noe som innebar å omdirigere en gren av elven Epte og få tillatelse fra lokale myndigheter etter at bønder protesterte mot hva han hadde til hensikt å gjøre med vannet. Den japanske broen kom opp i 1895. Hver pil, hver lilje, hver refleksjon i dette enorme maleriet står på toppen av en liten administrativ kamp om en bekk.
Lær å se det: les vertikalene, og slipp dem så
Gi det to minutter, så skifter det karakter. Her er en vei inn.
- Start med stammene. Følg en fra topp til bunn. Legg merke til at den ikke står på noe. Det er ingen bredd, ingen rot, ingen mark. Den bare går inn i vannet og stopper. Han har fjernet beviset som ville fortelle deg hvor du står.
- Se så på hva stammene er laget av. Ikke brunt. Se etter plomme, skifer, mørkegrønt, en støtende rød. Les dem side om side, og de skiller seg i flere farger som later som de er én.
- Nå midten. Finn liljebladene og legg merke til at de ligger flatt, i horisontale klynger, og at de er de eneste tingene i bildet som adlyder tyngdekraften. Alt annet er refleksjon, og refleksjon har ingen vekt.
- Til slutt, defokuser. La øynene bli myke, som om du så på ingenting. Bildet løser seg opp i en overflate av lys med to mørke sting som holder det fast til veggen. Det er effekten han var ute etter.
Gleden med dette spesielle panelet er spenningen mellom de to lesningene. Skarpt fokus gir deg trær. Mykt fokus gir deg vær. Det veksler mellom dem hele dagen, avhengig av hvor du står og hva lyset gjør.
Hvordan det oppfører seg i et virkelig rom
Dette er panelet for en vegg du går langs, ikke en vegg du sitter og ser på. Formen er sterkt horisontal, og de to vertikalene gir en rytme som passer i en gang, et trappeoppgang, en lang stue, veggen bak et spisebord, eller strekningen med gips over en lav skjenk.
Det er en stille arbeider. Paletten er grønn, blågrønn og fiolett med svært lite ren varme, så det kjøler ned et rom og får det til å føles dypere enn det er; samme effekt som et vindu mot en hage. Mot hvitt eller off-white virker det rolig og litt formelt. Mot en varm grå eller myk leirvegg får de grønne fargene fylde, og stammene slutter å se ut som blekkstreker og begynner å se ut som trær.
Heng det lavt. Dette er den eneste feilen folk gjør med horisontale formater av denne typen. Bildet ble laget for en betrakter som står inne i horisonten, så senterlinjen bør være nær øyehøyde, ikke flyte over bildelisten. Gi det også plass til å puste på begge sider; stammene trenger tom vegg ved siden av seg for å fortsette å fungere som en døråpning.
Og lyssett det fra fronten heller enn ovenfra hvis du kan. Skrått lys fremhever malingens rygger og gjør hele greia til tekstur. Selv frontalt lys lar fargen gjøre det den var bygget for, nemlig å sitte der i årevis og aldri se helt lik ut to ganger.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselstrøk, eller et arkivlerrets trykk for en skarp museumsbilledutgave. Størrelsen bevarer alltid de opprinnelige proporsjonene.
Se dette verket og alternativene
Videre lesning
Verifiser originalen i Musée de l'Orangerie samlingsoppføring og fortsett gjennom relaterte verk i katalogen.