Vannliljedammen
Stå ved kanten av en dam midt på sommeren og se rett ned i den, og du vil oppdage at du ikke kan bestemme deg for hva du ser på. Der er overflaten, med sine flytende blader og filmen av støv og pollen på vannet. Der er refleksjonen, som er himmelen og trærne, hengende tilsynelatende under føttene dine. Og der er dybden, hvor stilkene forsvinner ned i brun-grønn uklarhet. Alle tre opptar samme sted samtidig, og øyet ditt nekter å rangere dem.
Den forvirringen er motivet i dette maleriet. Det er ingen horisont i det, ingen bredd, ingen himmel bortsett fra himmelen som ligger i vannet. Rammen er fylt helt med en overflate som også er et vindu, og hele tingen tipper fremover mot deg. Monet var syttini da han laget den. Han hadde stirret på dette vannet i et kvart århundre innen da, og han hadde gitt opp ideen om at et landskap trenger grunn.
En dam han måtte kjempe for
Vannet er ikke naturlig. Han leide huset i Giverny i 1883 og kjøpte det i 1890, og fra 1893 begynte han å lage en dam, og ledet om den lille elven Epte for å fylle den. Lokale bønder protesterte. Vann er ikke dekorasjon i en landsby. Det er irrigasjon, det er buskap, det er en ting folk har rettigheter over, og en nykommer fra kunstverdenen som foreslo å omdirigere det for å dyrke blomster å se på, var ikke en åpenbart rimelig nabo.
Han fikk viljen sin. Den japanske broen ble bygget i 1895, og plantingen ble tykkere år for år. Hvert blad i dette maleriet står i vann som en mann argumenterte, betalte og gravde for. Det er verdt å holde på det, fordi disse sene lerretene ofte beskrives som fredfulle, og fredfullhet er egentlig ikke hva de er. De er en oversikt over en besettelse som omformet et stykke landsbygd slik at én person kunne fortsette å se på de samme tjue kvadratmeterne resten av livet.
Øynene
Grå stær ble diagnostisert rundt 1912. Han fikk ikke operasjon før i 1923. Det er omtrent elleve år med å male gjennom linser som sakte ble uklare og gulnet, og dette lerretet ligger nær slutten av den perioden.
Tenk på hva det betyr for en maler hvis hele praksis var nøyaktig rapportering av farger. Grå stær gjør ikke bare alt uklart. Det endrer balansen i det som når øyet, varmer og demper, og tar den kjølige enden av spekteret først. Den mest fargeavhengige maleren som levde, mistet pålitelig tilgang til farger, og han fortsatte, i stor skala, daglig, i et tiår.
Du kan se konsekvensene i håndteringen her. Strøkene er brede og selvsikre, tegningen er helt absorbert i malingen, og fargen er satt høyt og varmt. Om det er sviktende syn eller vunnet frihet, er et spørsmål folk har kranglet om i et århundre, og ærlig talt er det sannsynligvis begge deler. Seksti års erfaring gir en mann mye å male ut fra selv når instrumentet svikter.
En dam er en maskin som må pleies
Vannhager blir ikke overlatt til seg selv. Liljer sprer seg og må tynnes ut, ellers lukker de overflaten helt og det er ikke noe vann igjen til å reflektere noe. Fallne blader synker og råtner og gjør vannet mørkere. Alger blomstrer i varmt vær. Bladene samler støv, og en dam som ikke rengjøres, leses som et skum i stedet for et speil.
Så bak hvert av disse maleriene er en vedlikeholdsrutine. Dammen i dette lerretet ble administrert kontinuerlig, overflaten holdt åpen noen steder og tett andre, fordi komposisjonen Monet ønsket avhang av forholdet mellom dekket og klart vann. Han malte ikke en naturscene. Han malte et arrangement han hadde plantet, gravd, ledet en elv om for å fylle, og deretter kuratert i tjuefem år.
Det er et uvanlig forhold mellom en maler og et motiv. De fleste artister finner et motiv. Denne produserte sitt, og brukte deretter tiår på å justere det slik at det fortsatte å gi ham bilder. Innen 1919 hadde dammen og maleriene blitt ett lukket system: hagen forsynte motivet, motivet forsynte arbeidet, arbeidet betalte for hagen.
Det forklarer også den merkelige selvtilliten i de sene lerretene. En mann som har sett på det samme vannet hver dag i et kvart århundre, trenger ikke å sjekke noe. Han vet hvor bladene ligger, hvordan refleksjonene faller på hver time, hva piltrærne gjør med den andre enden av dammen i august. På det tidspunktet betyr øynene mindre enn de pleide, noe som var heldig.
Å male en overflate som også er et vindu
Legg merke til hvordan bildet er organisert. Liljebladene leses som horisontale ellipser, liggende flatt, trekker seg tilbake når de blir mindre og tettere sammen mot toppen av lerretet. Det er den eneste perspektivledetråden i hele maleriet, og det er nok. Mellom og under dem går de reflekterte trærne og himmelen vertikalt, og faller ned i vannet.
Så du har to retningssystemer som krysser hverandre: flate ting som beveger seg bort fra deg, og reflekterte ting som faller nedover. Det krysset er grunnen til at rommet føles ustabilt og hvorfor øyet fortsetter å bevege seg. Det er også grunnen til at disse maleriene, som ikke inneholder noen hendelse, ikke er kjedelige å se på. Bildet lar deg ikke slå deg til ro med en enkelt lesning av hvor noe er.
Malingen påføres i lange, ladede strøk, ofte vått-i-vått, med børsten som vender mens den beveger seg. Noen steder er fargen skrubbet tynn og lerretets vev kommer gjennom; andre steder står den opp som en tau av pigment. Kom tett på, og det er ikke noe vann, ingen blomst, ingenting annet enn merker. Ta fire skritt tilbake, og det lukker seg til en dam så overbevisende at folk lener seg mot den.
Hva du skal se etter
- Finn de mørkeste passasjene først. De er ikke skygger på vannet. De er refleksjoner av trær, og de leses som dybde, som er det store trikset i hele den sene serien.
- Følg en linje med liljeblader fra bunnen og oppover og se dem komprimeres. Den kompresjonen gjør alt arbeidet som en horisont normalt ville gjort.
- Se etter blomstene. De er vanligvis det eneste stedet i lerretet med en virkelig lys, ugjennomsiktig berøring, lagt på sist, og stikker seg ut over alt annet.
- Prøv å finne kanten av dammen. Du vil ikke. Han beskar den med vilje, slik at vannet ikke har noen grense og maleriet oppfører seg som et fragment kuttet fra noe uendelig.
Hvordan det oppfører seg på en ekte vegg
En helhetlig komposisjon uten horisont er et virkelig annerledes objekt å leve med. Det er ingen korrekt topp og ingen forankringslinje, så bildet pålegger ikke rommet en retning slik et landskap gjør. Det sitter som et panel av farger som avslører seg som et sted når du nærmer deg det.
Det gjør det utmerket på avstand og enda bedre på nært hold, noe som er en sjelden kombinasjon. Plasser det der folk går forbi noen skritt unna og av og til sitter nær, og det vil fungere på begge avstander. Det betyr også at det kan henge på en vegg som er litt til siden i et rom uten å virke dårlig plassert.
Grønt, blåfiolett og rose dominerer, med varme oker-noter i vannet. Det er behagelig mot hvite, lys grå og myke grønne vegger, og det blir overraskende rikt mot en dyp trekull eller mørk grønn, hvor blomstene hopper frem. Unngå å henge det ved siden av noe med sterkt mønster, siden lerretet i seg selv er all tekstur og de to vil vibrere mot hverandre.
Lysoppsettet bør være jevnt og rikelig. Dette er et maleri uten mørke hjørner å skjule problemer i, og det ønsker nok lys til å holde grønnene fra å bli grumsete om kvelden. Heng det lavt. Dammer blir sett ned i, og bildet er mer overbevisende når øyet ditt går inn i det ovenfra.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselstrøk, eller et arkivlerrets trykk for en skarp museumsbilledutgave. Størrelsen bevarer alltid de opprinnelige proporsjonene.
Se dette verket og alternativene
Videre lesning
Verifiser originalen i Tel Aviv Museum of Art samlingsoppføring og fortsett gjennom relaterte verk i katalogen.