Rouen-katedralen, portalen, overskyet vær
Tenk deg et lite leid rom i en etasje over gateplan, en stol, en stabel lerret mot veggen, og et vindu som er helt fylt av fronten på en katedral. Ikke en utsikt over en katedral; selve bygningen, så nær at den fyller glasset fra kant til kant, så nær at du verken kan se toppen eller bakken den står på.
Tenk deg så å tilbringe to vintre i det rommet.
Han leide rom overfor vestfronten til Rouen-katedralen i 1892 og igjen i 1893, og arbeidet på den samme steinmuren gjennom begge kampanjene. Ikke ett lerret om gangen; mange samtidig, stablet og byttet, fordi lyset beveget seg raskere enn han kunne male. Han fullførte serien i atelieret i 1894 og stilte dem ut i 1895. Han skrev at arbeidet ga ham mareritt.
Dette er den med gråvær. Av dem alle er den den minst åpenbart tiltalende, og den er den som forklarer hva hele prosjektet handlet om.
Bildet som ga ham mareritt
Ideen høres enkel ut og er nesten uhyggelig i praksis: male det samme ubevegelige motivet om og om igjen, uten å endre noe annet enn lyset, og se hva som skjer.
Problemet er at lyset på en steinfasade endrer seg kontinuerlig og aldri gjentar seg nøyaktig. På en klar morgen krysser solen fronten i løpet av en time eller to, og kaster de dype utskjæringene i hard relieff og flatner dem deretter. På en overskyet dag ligger hele fasaden i en diffus, jevn vask som skifter etter hvert som skyene tetner eller tynnes. For å fange en gitt tilstand hadde han kanskje tjue minutter; så var den tilstanden over, og den eneste måten å fortsette på var å legge lerretet til side og ta opp et annet som passet til de nye forholdene.
Så fyltes rommet med lerreter. Han beveget seg mellom dem etter hvert som lyset beveget seg, og arbeidet på hvert enkelt så lenge dets spesielle effekt varte, for så å vente, noen ganger i dager, på at effekten skulle komme tilbake. Været samarbeider ikke. En uke med regn betyr en uke uten å røre halvparten av lerretene i rommet.
Han var femtito år, på høyden av sin kraft og sitt rykte, og han hadde frivillig låst seg inne i et lite rom for å kjempe mot en bygning. Marerittene er fullstendig troverdige. Det er en særegen type press i et prosjekt der motivet ikke kan endres, ikke kan forbedres, og ikke kan skyndes på, og der den eneste variabelen er noe du overhodet ikke har kontroll over.
Hvorfor overskyet vær er den vanskelige
De solbelyste versjonene av katedralen er lettere å beundre og lettere å male. Sollys gjør halve jobben: det skaper sterke skygger, tydelig struktur og åpenbare farger. Steinen blir gull på den ene siden og blå på den andre, og der har du bildet.
Gråvær tar alt det bort. Under en tung himmel mister fasaden skyggene, strukturen mykner, og hele fronten blir en eneste masse med tette verdier. Det finnes ingen dramatikk tilgjengelig. En maler som står overfor dette, har to valg: oppfinne kontraster som ikke er der, eller finne fargen inne i gråtonen og male bildet ut av det.
Han tok den andre veien, og det er derfor dette lerretet er verdt tiden.
Se nøye etter, og det er nesten ingen grå maling i det. Steinen er bygget opp av blått, lilla, en kald rosa, en blek grønn, en matt oker i fordypningene, og disse ligger ved siden av hverandre i små, brutte penselstrøk, slik at de på avstand smelter sammen til noe som leses som overskyet stein, og på nært hold er alt annet enn det. Den dype portalen er ikke brun eller svart; den er en mørk blålilla med varme toner begravd i seg.
Malingen er også fysisk tykk. I disse lerretene er overflaten bygget opp i skorpeaktige, granulære lag, og det er umulig å ikke legge merke til at maleriet har fått teksturen til det det avbilder. Forvitret stein, malt med forvitret maling. Det er ingen tilfeldighet; han bygget opp overflaten gjennom gjentatte økter og fullførte deretter serien i atelieret, og den akkumulerte materien er en del av det som gjør at det leses som murverk.
Lære å se det: grått er ikke grått
Dette er et bilde som ikke gir noe til et raskt blikk, men mye til et langsomt.
- Se på ett kvadratisk område på størrelse med en håndflate av steinen. Ikke skann hele fasaden. Velg et område og bli der. Innen omtrent tjue sekunder vil det slutte å være grått og begynne å dele seg i rosa, blått og grønt. Dette er hele opplevelsen av maleriet, og den kan ikke forhastes.
- Finn det mørkeste punktet. Det vil være inne i portalen, den tilbaketrukne døråpningen. Legg merke til at det ikke er svart, og at det har farge i seg. Legg så merke til hvordan alt annet i bildet måles mot det.
- Finn det lyseste punktet. Det er vanligvis et lite område med øvre steinverk som fanger det himmelen har å tilby. Mellom det og portalen ligger hele bildets rekkevidde, og den er smal; han arbeider i et tett bånd av verdier og får enormt mye ut av det.
- Se på kantene av arkitekturen. De utskårne detaljene er ikke tegnet. Det er ingen konturer. Hver bue, list og søyle er laget ved å plassere én farge mot en annen, og der lyset er svakest, oppløses formene virkelig. Ta et skritt tilbake, og de settes sammen igjen.
- Legg merke til hva som er beskåret. Toppen av fasaden er kuttet av. Det samme er basen. Det er ingen gate, ingen himmel å snakke om, ingen forbipasserende, ingen følelse av bygningen som et objekt i en by. Han har fjernet alt dette, slik at du ikke kan se på bildet som et portrett av et monument. Du sitter igjen med overflaten og lyset, og det var det han ønsket.
Det merkeligste med den grå versjonen er hvor mye den føles som vær snarere enn arkitektur. Bygningen er blitt til en atmosfærisk hendelse. Du kan nesten kjenne fuktigheten.
Hvordan den oppfører seg i et ekte rom
Dette er et arkitektonisk bilde, og det oppfører seg arkitektonisk, noe som gjør det nyttig på måter landskapene ikke er.
Det er sterkt vertikalt. Det er sjeldent og verdifullt, fordi de fleste vegger i de fleste hjem har minst én høy, smal plass som horisontale bilder ikke kan fylle: ved siden av en dør, mellom to vinduer, i en trapp, på en peisvegg, i enden av en korridor. Dette lerretet er bygget for akkurat den formen, og det får et lavt tak til å virke høyere.
Paletten er myk og tett i tonen; dempet lilla, blågrå, blek oker, uten noen mettet farge noe sted. Det betyr at den aldri konkurrerer. I et rom med sterke møbler, mønstrede tekstiler eller mange bøker holder den stand uten å tilføre støy, og i et minimalistisk rom gir den tekstur snarere enn farge.
Mot en hvit vegg kan den se litt utvasket ut, så den er et av de få motivene som virkelig foretrekker en tonet bakgrunn: varm grå, stein, greige, blek leire, eller noe betydelig mørkere. På en dyp trekull- eller blekkblå vegg blir den bemerkelsesverdig, fordi den bleke fasaden løfter seg fra overflaten, og bildet får den dybden som det overskyede lyset nekter det.
Lys betyr mer her enn med nesten alle andre motiver. Dette er et maleri som handler om å lese subtile farger innenfor et smalt spekter, og en svak lampe vil flate det ut til en grå rektangel. Gi det godt, jevnt lys, fra fronten, og aldri la det stryke fra siden; strykende lys vil forsterke den fysiske teksturen til malingen og gjøre et bilde om atmosfære til et bilde om overflate.
Og heng det der noen kan stå tett på. Tjue sekunder på armlengds avstand er hva dette lerretet ber om, og det er den eneste betalingen det krever.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselstrøk, eller et arkivlerrets trykk for en skarp museumsbilledutgave. Størrelsen bevarer alltid de opprinnelige proporsjonene.
Se dette verket og alternativene
Videre lesning
Verifiser originalen i Musée d'Orsay samlingsoppføring og fortsett gjennom relaterte verk i katalogen.