Rouen-katedralen, portalen og tårnet d'Albane, midt på dagen
Middag er fienden til alle som tegner med lys. Tidlig og sent står solen lavt og skraper over en bygning, graver ut hver gesims og strebepilar med en lang skygge, og gjør halve kunstnerens arbeid gratis. Ved middagstid klatrer den til topps og slutter å hjelpe. Skyggene krymper til ingenting. Relieffet flater ut. En utskåret gotisk fasade som så ut som en klippe klokken åtte om morgenen, blir ved tolvtiden en bleket skjerm av blekt gull med nesten ingen modellering igjen i det hele tatt.
Det er denne timen Monet valgte for dette lerretet, under sin andre Rouen-kampanje i 1893. Det er den minst gavmilde timen på døgnet, og han gikk løs på den med vilje, for hvis hele poenget med serien var å bevise at lyset og ikke arkitekturen var motivet, så måtte han male øyeblikket da lyset ikke gir deg noe å holde fast i.
Klokken tolv, og vinduet er kort
Han arbeidet fra leide rom rett overfor vestfasaden, med mange lerreter i gang samtidig. Dette er den praktiske detaljen som forklarer alt med serien. Han kunne ikke male en dag. Han kunne bare male en tilstand, og hvert lerret var tildelt én. Når lyset endret seg, la han fra seg det maleriet og tok opp det som hørte til det nye lyset, og når de samme forholdene kom tilbake igjen, noen ganger dager senere, vendte han tilbake til det.
Middagslerretet hadde et spesielt grusomt vindu. Høy sol blir ikke værende i en fast tilstand. Den svinger gjennom sine korteste skygger raskt, og forskjellen mellom halv tolv og halv ett er synlig på en steinvegg. Så arbeidstiden tilgjengelig for dette spesifikke bildet, på en gitt dag, var stram, og den var avhengig av skyer, og skyer i en elveby er ikke pålitelige.
Monet kalte dette arbeidet pinefullt. Han sa at det ga ham mareritt. Les timeplanen, så ser du hvorfor. Han hadde bygget en maskin som krevde at været gjentok seg selv på kommando, over uker, mens han løp mellom lerreter som en mann som steller for mange bål.
Rommet, vinduet, gaten nedenfor
De fysiske omgivelsene fortjener et øyeblikk, fordi de formet bildene. Han sto ikke på en plass med staffeli. Han var innendørs, i leide rom over en travel gate, og så ut på en bygning som fyller vinduet som en vegg. Det er derfor fasaden på disse lerretene er sett rett forfra, nært, beskåret, uten plass, uten forbipasserende og uten pittoresk innfart. Han kunne ikke ta et skritt tilbake. Komposisjonen ble bestemt for ham av geometrien til en annens vindu.
Det betyr også at katedralen aldri var ute av syne for ham. En maler som arbeider utendørs pakker sammen og går bort fra motivet. Denne levde med det, spiste foran det, våknet til det. Da han sa at arbeidet ga ham mareritt, lå bygningen tretti meter unna på den andre siden av glasset.
Lerretene selv fylte rommet. Å arbeide med en serie på denne måten krever fysisk plass for hele settet, siden poenget er å kunne strekke seg etter det rette innen sekunder etter at lyset endrer seg. Se for deg et beskjedent leid rom halvfylt med våte malerier av én fasade, arrangert slik at eieren kan identifisere hver enkelt etter sin time med et blikk, og du har arbeidsforholdene for den mest obsessive perioden i livet hans.
Middag førte også med seg ekstra vanskeligheter med støy og varme. En bygate er på sitt høyeste og travleste midt på dagen, og et rom som vender mot en stor steinfront, får mye reflektert gjenskinn når solen står høyt.
Hva høyt lys gjør med stein
Legg først merke til hvor lite mørkt det er. I et bilde fra slutten av dagen av samme fasade leses portalene som dype blå grotter, og hele fronten heller mot fiolett. Her er skyggen presset nesten ut av eksistens. Det som gjenstår sitter i de dypeste fordypningene, i munningen på portalen og under de utstikkende kursene, og selv de er ikke mørke så mye som en kjøligere, tettere versjon av den samme varme tonen.
Tårnet til venstre er den tydeligste demonstrasjonen. Fasadene fanger det ovenfra kommende lyset nesten jevnt, så formen uttrykkes ved svært små forskjeller i temperatur snarere enn ved kontrast. Varm krem blir brøkdelen grønnlig, deretter brøkdelen rosa, og det halvsteget av farge gjør jobben som en stor skygge ville gjort i et mindre maleri. Dette er den vanskeligste typen maleri som finnes. Nesten ingen verdionnåde, alt arbeid båret av fargetone.
Tilblivelsen
Malingen er lastet og tørrpenslet, dratt over tidligere lag slik at ryggene i ett strøk fester seg i skorpen av et annet. Stå nær, og lerretet har ekte fysisk relieff. Dette er ikke dekorasjon. Han bygget en inkrustert, poret, værbit overflate for å stå i stedet for en inkrustert, poret, værbit overflate, og det betyr at maleriet reagerer på det faktiske lyset som faller på det i rommet ditt på en måte et glatt bilde ikke kan.
Fargen er lagt i små, distinkte strøk, blond og kremete og blekgull, med kjøligere blågrønne tråder vevd inn i fordypningene. Ingenting er blandet til en flat tone. Selv de lyseste passasjene er en vev av flere nært beslektede farger, noe som er grunnen til at overflaten skimrer litt i stedet for å ligge stille.
Han gjorde det ikke ferdig i Rouen. Rouen-lerretene dro hjem med ham og ble løst i atelieret i 1894, og deretter vist i 1895. Det atelieret ga dem, var koherens: hvert lerret avstemt mot naboene til settet fungerte som en demonstrasjon snarere enn en spredning av forsøk.
Slik ser du på det
- Ikke start ved portalen. Start på den flateste, blekeste strekningen av veggen og bli der i ti sekunder til øyet ditt skiller fargene inne i det som først så ut som én kremtone.
- Finn nå den kjøligste tonen i bildet. Den vil være liten og sannsynligvis gjemt i en fordypning. Den ene kjølige touchen er det som får alt rundt til å leses som solbelyst.
- Se på den øverste kanten av tårnet mot himmelen. Kontrasten der er overraskende lav, fordi ved middagstid er himmelen nær solen lys, og steinen er lys, og de to møtes nesten. Monet nektet å forfalske en skarp silhuett for å gjøre tegningen enklere.
- Beveg deg sidelengs, ikke bare bakover. Fordi malingen er fysisk opphøyd, endrer det du ser seg når du ser på det fra en vinkel.
Slik oppfører det seg på en ekte vegg
Dette er det solrikeste og mest lesbare av katedrallerretene, og det er det som oppfører seg best i et lyst rom. Der en skumringsversjon trenger lampelys for å våkne til liv, holder dette stand i sterkt dagslys, fordi det ble laget i sterkt dagslys og hele strukturen forutsetter mye omgivelseslysstyrke.
Den dominerende fargefamilien er krem, blond, blekgull og varm stein, så den forsvinner ulykkelig mot en beige vegg og våkner til liv mot noe som gir den en kjølig motvekt: en krittaktig blågrå, en dyp grønn, en mellomtonet puss, eller vanlig hvit med kjølig nordlys. Mot en varm kremvegg mister du lyset i maleriet fullstendig, noe som er verdt å vite før du forplikter en krok.
Formatet er høyt og massen fyller nesten hele rammen, så det vil ha en vegg som er høyere enn den er bred, og det vil henge litt høyt. Å se litt opp på en katedralfasade er den naturlige holdningen, og bildet forutsetter den. Gi det sidelys snarere enn et frontalt spotlys slik at den bygde teksturen leses. La det så være i fred. Et lerret malt ved middagstid har en måte å stille inn temperaturen i hele rommet det henger i.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselstrøk, eller et arkivlerrets trykk for en skarp museumsbilledutgave. Størrelsen bevarer alltid de opprinnelige proporsjonene.
Se dette verket og alternativene
Videre lesning
Verifiser originalen i Pushkin Museum of Fine Arts samlingsoppføring og fortsett gjennom relaterte verk i katalogen.