Rouen-katedralen, portalen, morgensol
Se for deg atelieret, ikke katedralen. Det er 1894, og veggene i rommet er foret med malerier av samme bygning. Tjue og flere av dem, en fasade gjentatt for hver time en fasade kan sees, lent mot stoler og hyller og langs gulvlistene. En mann i femtiårene går langs rekken med en pensel, legger til et strøk her, kjøler ned en passasje der, trekker seg tilbake, går videre. Han maler ikke lenger Rouen. Han stemmer det.
Dette er delen av historien som ofte utelates. Rouen-kampanjene skjedde i 1892 og 1893, i leide rom vendt mot vestfronten, med mange lerreter i gang samtidig, slik at hvert enkelt kunne matches mot en tilbakevendende lysforhold. Men bildene var ikke ferdige der. De kom hjem uavsluttede og tilbrakte et år med å bli brakt i overensstemmelse med hverandre før de ble vist i 1895. Et morgenbilde som dette er derfor to ting på en gang: et register over en bestemt kald time foran steinen, og et gjennomarbeidet objekt laget lenge etterpå av en mann som hadde alle de andre timene foran seg.
Timen før solen ankommer
Tidlig morgen på en vestvendt fasade er en særegen situasjon, fordi solen stiger opp bak bygningen. Himmelen over og forbi tårnene er allerede lys og raskt i ferd med å bli varmere. Steinen selv er fortsatt i sin egen skygge, og holder på blåen fra natten som ennå ikke er brent av.
Så fasaden i dette maleriet er ikke belyst slik folk forventer at et solrikt bilde skal være. Den er kjølig, lysende, svakt perleaktig, og lyset ser ut til å sive gjennom den heller enn å treffe den. Portalen er en brønn av blått. Den øvre steinmuren fanger den første tynne varmen, og det er et øyeblikk av blek rose der tårnet strekker seg inn i åpen himmel.
Alle som har vært ute tidlig, kjenner følelsen av den halvtimen. Luften er kald nok til å merke, gaten nedenfor er stillere enn den vil være resten av dagen, og bygningen ser ut som en ting som har stått der hele natten, noe den har.
Hvorfor han sa det ga ham mareritt
Foretaket hadde en designfeil i sin kjerne, og Monet visste det. Han hadde gjort en flyktig hendelse til motivet for et tregt medium. Oljemaling tar tid. Lys gir deg ikke noe tid. I tillegg hadde han forpliktet seg til en serie, noe som betydde at ingen enkelt lerret kunne vurderes alene. Hvert enkelt måtte være sant mot sin time og også korrekt i forhold til tjue andre.
Han beskrev arbeidet som pinefullt og sa at det ga ham mareritt, og det er i morgenbildene du føler vanskeligheten mest, fordi morgenlyset er den minst stabile fasen av dagen. Det skifter karakter i løpet av minutter, ikke timer. Den kalde blå fasen som dette bildet befinner seg i, er over nesten så snart den begynner.
Atelieråret i 1894 var løsningen på den umulige posisjonen. Ikke juks, egentlig. Snarere en erkjennelse av at et bilde av et øyeblikk ikke kan fullføres innenfor øyeblikket, og at minne, sammenligning og dømmekraft må fullføre det observasjonen begynte.
Hva en serie egentlig er for
Folk antar noen ganger at en serie er en kommersiell innretning, en måte å lage flere malerier ut av én idé. Det motsatte er tilfellet her, og det kostet ham mer enn en samling separate bilder noensinne ville gjort.
Et enkelt lerret av en katedral ved daggry er et fint bilde av en bygning om morgenen. Tjue lerreter av samme bygning ved tjue timer er en demonstrasjon, og det den demonstrerer, er at utseendet til en ting ikke er en egenskap ved tingen. Sett morgenversjonen ved siden av midt på dagen-versjonen, og du kan ikke late som om de viser det samme objektet. Steinen er en konstant. Alt du faktisk ser, er en variabel.
Derfor var atelierarbeidet i 1894 ikke valgfritt. En serie må være internt konsistent for å gjøre poenget. Hvis ett lerret er litt feilstemt, lekker argumentet. Så bildene ble justert mot hverandre, time for time, inntil serien oppførte seg som en skala.
Konsekvensen for dette spesielle lerretet er at det både er et enslig maleri og et medlem av en familie. Det fungerer alene, som en kjølig blå front belyst bakfra, og det er også tonen som slås an i den ene enden av en sekvens. Da folk så serien vist i 1895, var det første gang mange av dem opplevde en vegg av ett emne gjentatt. Ingenting i malerkunsten hadde trent et publikum til å se på den måten. Du gjør, på en måte, fortsatt noe nyskapende når du ser nøye på ett av disse.
Overflaten, og hva den etterligner
Kom nær. Malingen er tykk, skorpeaktig, lagt i klumpete strøk som står opp fra lerretet. Gotisk stein på nært hold er pitted, forvitret og grov, og Monet ga sitt bilde en tilsvarende hud. Den beslutningen gjør to ting. Den gjør maleriet til et fysisk objekt som fanger skrått lys i et virkelig rom, og den oppløser tegningen, slik at ingen linje i bildet noensinne er skarp.
Fargemetoden er konsistent gjennom hele serien, og den er lettest å se i et morgenbilde. Skygger er laget av blått og fiolett heller enn brunt. Høydepunkter er laget av blek rose, krem og grønt heller enn hvitt. Ingenting er en enkelt blandet tone. Hver kvadratcentimeter er en vev av nabofarger som løses opp på avstand.
Å lese bildet
- Finn den kaldeste blåfargen og den varmeste tonen i maleriet, og legg merke til hvor langt fra hverandre de er på lerretet. I denne versjonen er varmen høy og kulden lav, noe som er signaturen på en sol som fortsatt stiger bak bygningen.
- Se inn i portalbuen og la øyet hvile. Det som leses som et mørkt hulrom, skiller seg etter et øyeblikk i flere distinkte kjølige farger.
- Sjekk kantene mot himmelen. De er myke og brutt. På denne timen, med sterk lys bak en masse, løser omrisset seg virkelig opp.
- Finn den betraktningsavstanden der steinen smeller inn i arkitektur. Det er vanligvis to eller tre skritt lenger tilbake enn du forventer.
Hvordan det oppfører seg på en ekte vegg
Morgenbildene er de kjøligste medlemmene av serien og de enkleste å leve med i et moderne interiør. De dominerende blåtonene, perlegrå og blek rose leser nesten som nøytrale fra tvers av rommet, og bildet beholder sin ro i dagslys i stedet for å kreve en spotlight.
Det er på sitt beste i et rom med nord- eller østlys, som smigrer den kjølige halvdelen av paletten. I et veldig varmt lampelysrom blir blåene litt grå og bildet mister noe av sin daggry-kvalitet, så hvis rommet er varmt om kvelden, sikt mot kjøligere belysning eller aksepter at du eier en kveldsversjon og en morgenversjon av samme objekt.
Vertikal format, tung sentral masse, svært få hendelser: dette vil ha en ren vegg med marginer på begge sider og ingenting hengt ved siden av. Det passer godt med kjølig puss, blek grågrønn, mørkt tre og enhver vegg som lener mot blått. Det slåss med sterke gule farger og med travelt mønster. Heng det litt over øyehøyde og lys det fra én side slik at den bygde malingen fanger, og det gjør noe få bilder klarer. Det får et rom til å føles som tidlig morgen når som helst du kommer inn.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselstrøk, eller et arkivlerrets trykk for en skarp museumsbilledutgave. Størrelsen bevarer alltid de opprinnelige proporsjonene.
Se dette verket og alternativene
Videre lesning
Verifiser originalen i J. Paul Getty Museum samlingsoppføring og fortsett gjennom relaterte verk i katalogen.