Rouen-katedralen, dagens slutt
Dagens siste lys forsvinner ikke jevnt fra en bygning. Det klatrer. Gaten blir blå først, deretter portalene, så den nedre steinmuren, mens toppen av tårnet holder på en rest av varme noen minutter lenger enn alt under. Alle som har sett en vestvendt fasade på slutten av en ettermiddag vet dette. Monet så det fra et leid rom rett overfor Rouen-katedralen, og det holdt nesten på å knekke ham.
Han arbeidet der i to kampanjer, i 1892 og igjen i 1893, fra rom tatt rett overfor vestfronten. Ikke ett lerret om gangen. Mange på en gang, støttet opp og stablet, så når lyset skiftet kunne han legge ett til side og ta opp et annet som matchet de nye forholdene. Rommet var et verksted for avskjæring av et bevegelig mål. Han beskrev arbeidet som pinefullt. Han sa at det ga ham mareritt.
En mann i et leid rom, som taper
Forstå fellen han satte for seg selv. Han hadde bestemt at motivet for disse maleriene ikke var en katedral. Motivet var lyset på en katedral på et bestemt tidspunkt, noe som betydde at motivet utløp mens han malte det. En sky som passerte solen avbrøt ikke arbeidet. Den avsluttet dagens versjon av arbeidet.
Ved femtito års alder hadde han de tekniske midlene til å male nesten hva han kunne se. Det han ikke hadde, og aldri kunne få, var tid. Dagens slutt gjorde det tydelig på den grusomste måten, fordi den siste timen er den raskeste timen. Fargetemperaturen på lyset faller av en vegg i løpet av minutter i skumringen. Det du har på lerretet når det forsvinner, er det du har.
Han gjorde ikke ferdig disse bildene i Rouen. Han tok dem med hjem og arbeidet dem gjennom i atelieret i 1894, justerte hvert enkelt mot de andre til serien hang sammen som et sett, og viste dem i 1895. Den utsettelsen forteller deg hvor hard kampen hadde vært. Han trengte et år med ro for å løse opp det han hadde grepet i noen hektiske uker.
Hvorfor dagens slutt ikke er en farge, det er et kollaps
Ved middagstid gjør solen beskrivelsen for deg. Ved dagens slutt slutter solen å beskrive og begynner å redigere. Detaljer fjernes. Skygge stiger og samler seg. Steinen, som har absorbert varme hele dagen, ser en stund ut til å være belyst innenfra heller enn utenfra, og så forsvinner også det inntrykket.
Dette er grunnen til at bildet leses mindre som arkitektur og mer som et gardin av stein. Spissbuevinduene, statuene, den vertikale logikken i en gotisk front – alt sammen er til stede som masse og rytme heller enn som tegning. Monet var ikke slurvete. Han rapporterte hvordan en fasade faktisk ser ut når lyset på den har rent ut: en masse med fordypninger, ikke et diagram.
Slik ble det laget
Malingen er tykk. Ikke dekorativt tykk, men bygget opp i rygger og klumper som fanger ekte lys i et ekte rom, så overflaten på lerretet har en svar-ruhet på overflaten av bygningen. Dette er en av de merkeligste og beste ideene i hele serien. Han ga et bilde av hugget stein en hud som oppfører seg litt som hugget stein.
Fargen er lagt inn i små tilstøtende toner heller enn blandet til en enkelt tone. Blått ligger mot fiolett, fiolett mot dempet rose, og der varme overlever, er den dratt over det kjølige heller enn blandet inn i det. Se på de dypeste fordypningene i portalene, og du vil finne at de mørke partiene ikke er brune eller svarte. De er mettet blått og lilla, som er hva en skygge på blek stein faktisk er på den timen, og som er nettopp den observasjonen den forrige generasjonen malere ikke hadde vært villige til å gjøre.
En bygning malt som om den var vær
Det er verdt å dvele ved hvor merkelig hele prosjektet er. En gotisk katedralfront er det mest bevisst designede objektet i en middelalderby. Hver steinrekke ble hugget med hensikt, hver figur plassert etter et system, og i århundrer var den korrekte måten å tegne en på å registrere den hensikten nøyaktig. Mål det, respekter symmetrien, få spissbuevinduene riktige.
Monet gjorde ikke noe av det. Han behandlet et stort designet objekt som om det var en skybank, noe uten fast utseende i det hele tatt, hvis eneste pålitelige egenskap er at lys tilfeldigvis treffer det. Bygningen her er ikke beskrevet. Den er rapportert på et øyeblikk, i samme ånd som en maler kanskje rapporterer en bølge eller en tåke.
Det var en aggressiv idé, og serien gjør argumentet umulig å unngå, fordi du ikke kan se på ett lerret uten å vite at det finnes andre. Vist sammen i 1895 fortalte gruppen publikum noe ubehagelig: at det permanente steinmonumentet du trodde du så på, bare noensinne er tilgjengelig for deg som en midlertidig tilsynekomst. Se det på åtte, ved middagstid og i skumringen, og du har sett tre forskjellige objekter, hvorav ingen er mer virkelig enn de andre.
Slutt-på-dagen-lerretet er det ekstreme tilfellet av det argumentet. Det er versjonen der bygningen nesten har overgitt seg. Ytterligere tjue minutter, og det ville ikke vært noe igjen å male annet enn en mørk masse mot en avkjølende himmel, og dagens arbeid ville ha endt, som så mange andre, uferdig.
Hva du skal se på nå
- Start på toppen og les nedover. Finn det høyeste punktet som fortsatt bærer varme, og legg merke til hvor raskt, i centimeter, den varmen blir til kald fiolett. Den gradienten er bildets klokke.
- Se inn i portalåpningene. La øyet justere seg slik du ville gjort i et svakt opplyst rom. De mørke partiene skiller seg i tydelige farger etter noen sekunder.
- Legg merke til at ingen kant i maleriet er virkelig skarp. I skumringen mister menneskeøyet skarphet før det mister farge, og lerretet gjengir den svikten.
- Stå nært nok til å se malingsryggene, og gå deretter tilbake til steinen samler seg. Rundt åtte fot (ca. 2,5 meter) unna smetter det hele til en bygning. Det er den nøyaktige avstanden bildet ble konstruert for.
Slik oppfører det seg på en ekte vegg
Et skumrings-maleri er et kveldsmaleri. Under kjølig dagslys dominerer blåtonene, og lerretet holder seg på en liten avstand, verdig og litt strengt. Under varm lampebelysning etter mørkets frembrudd våkner de gjenværende oransje og rosa tonene i den øvre steinmuren, og bildet blir merkbart varmere og mer intimt. Få malerier forandrer seg så mye mellom fire om ettermiddagen og ni om kvelden.
Formatet er sterkt vertikalt, og komposisjonen er én stor masse uten lettelse, så det trenger pusterom på begge sider. På en overfylt gallerivegg blir det til en grå plate. Alene på en smal veggpilar, over en konsoll eller i enden av en gang, gjør det det motsatte: det gir veggen høyde og stopper øyet i enden av et rom.
Fordi overflaten er teksturert, er skrålys din venn. En lampe satt til siden, i stedet for et spot rett på, vil fange opp den bygde malingen og animere hele ansiktet. Og fordi paletten lever i blått, fiolett og steingrått, passer den naturlig sammen med kjølige vegger, mørkt tre, jern og ubleket lin, og den vil stille drepe ethvert nærliggende objekt som prøver å være lyst. Det er ikke en feil. Monet brukte to kampanjer og et år med atelierarbeid for å lage et bilde som avslutter argumentet i et rom. Det gjør det fortsatt.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselstrøk, eller et arkivlerrets trykk for en skarp museumsbilledutgave. Størrelsen bevarer alltid de opprinnelige proporsjonene.
Se dette verket og alternativene
Videre lesning
Verifiser originalen i Pushkin Museum of Fine Arts samlingsoppføring og fortsett gjennom relaterte verk i katalogen.