Popler, rosa effekt
Vinden har lagt seg. Det er det første du må vite om dette lerretet, og alt annet følger av det.
Når luften blir helt stille over en langsom elv, vanligvis i de to endene av dagen, slutter vannet å være vann og blir en glassplate med farge i seg. Trærne langs bredden får en eksakt dobbeltgjenger, hengende nedover, litt mørkere og litt mykere enn originalen. Himmelen mister sitt blå og blir rosa, og fordi elven speiler den, er rosen også i vannet. I kanskje en halvtime er landskapet symmetrisk.
Dette bildet er den halvtimen. Det er den rolige søsken av versjonene der poplene blir dyttet sidelengs av været, og forskjellen mellom dem er ikke et spørsmål om stemning. Det er et helt annet problem i maling.
Han eide disse trærne
Raden vokste langs Epte, innen rekkevidde av huset hans i Giverny, som han hadde leid i 1883 og kjøpt i 1890. De var plantet tømmer, stående i den disiplinerte linjen som bare kommersiell planting produserer, og de skulle selges og felles.
Monet hadde allerede begynt å male dem. I stedet for å akseptere en pålagt frist, gikk han til auksjon og kjøpte trærne selv for å kunne fullføre serien.
Les det igjen sakte, fordi den vanlige versjonen av anekdoten flater den ut. En mann i femtiårene, som hadde tilbrakt nesten hele sin karriere med lite penger og nettopp hadde fått reell inntekt fra kornstakkbildene som ble solgt gjennom Durand-Ruel, valgte å bruke de nye pengene på å kjøpe en rekke trær, ikke for tømmer, ikke for land, men for at et motiv skulle forbli i eksistens lenge nok til at lyset kunne komme rundt igjen.
Det er slik besettelse ser ut når den har en sjekkbok. Og det er derfor et bilde så rolig som dette har noe litt voldsomt under overflaten.
Rosa er det vanskeligste lyset å male
Varmt kvelds- eller morgenlys er fellen som har ødelagt flere landskapsmalerier enn noen annen tilstand, fordi rosa blir sukkertøy nesten umiddelbart. Det som holder dette ærlig, er at rosa ikke er overalt. Den er konsentrert i himmelen og dens refleksjon, og den holdes i sjakk av kjølige grønne og blågrå toner i løvet, som sitter ved siden av som motsetninger.
Se hvordan han håndterer trærne selv mot den himmelen. De er ikke brune eller svarte. Mot en rosa bakgrunn blir løvverk på denne timen dyp blågrønn og litt fiolett, og stammene fanger en varm kant bare der det lave lyset treffer dem nedover den ene siden. Den ene varme linjen som løper nedover den solvendte kanten av en kjølig stamme, gjør enormt arbeid. Det er hele grunnen til at trærne ser runde og belyste ut i stedet for påklistret.
Se så på metningen. Den mest intense fargen i bildet er vanligvis et lite område, ikke et stort. Han bygger effekten ved å holde det meste av lerretet i et mykt dempet spekter og la en eller to passasjer bære heten. Spre den intensiteten over hele overflaten, og det slutter å leses som lys og begynner å leses som dekorasjon.
Hva du skal se etter når du legger merke til symmetrien
Sett en finger horisontalt langs linjen der bredden møter vannet. Alt over er verden. Alt under er den samme verden, reversert, litt myknet og litt kjøligere. Det speilet er den strukturelle vitsen i bildet, og han spiller den helt seriøst.
Sammenlign nå de to halvdelene ordentlig. Refleksjonen er aldri en eksakt kopi. Reflektert farge er alltid litt mer dempet og litt mørkere enn kilden, og de reflekterte formene er strukket vertikalt. Han observerer dette, og det er derfor vannet leses som vann i stedet for et brettet papir.
Se på avstanden mellom stammene. Fordi raden trekker seg tilbake, blir intervallene smalere etter hvert, og komprimeres mot den ene siden av lerretet. Øyet ditt leser komprimeringen som hastighet. Det er samme effekt som en linje med telegrafstolper fra et tog i bevegelse, og det er det som stopper et bilde av jevnt fordelte vertikaler fra å være statisk.
Se på toppen av lerretet, der kronene ofte er kuttet av rammen. Det kuttet er bevisst. Det nekter å la trærne være hele objekter med rene topper, noe som tvinger deg til å lese dem som et mønster som strekker seg utover bildet i stedet for portretter av individuelle trær.
Se på malingen i vannet. Den vil være lagt på i horisontale strøk, ganske lange og ganske glatte sammenlignet med de brutte vertikale berøringene i løvet. Håndteringen i seg selv skiller fast stoff fra væske før hjernen din engang involveres.
Og se på hvordan raden kurver. En plantet linje med trær langs en elvebredd følger elven, noe som betyr at den aldri er helt rett. Stammene beskriver en grunn bue over lerretet, og fordi de er jevnt fordelt langs en kurve, leses intervallene mellom dem som en rytme som øker og minker, ikke som en metronom. Den lette bøyningen er forskjellen mellom et mønster og et sted. Det er også det som lar raden forlate bildet på den ene siden og antyde at den fortsetter i betydelig avstand, noe som er akkurat det den gjorde.
Hvordan det lever på en vegg
Dette er et bilde med en sterk indre ro og en svært kontrollert palett: rose, kjølig grønt, sølvgrått og et mykt varmt lys. Det gjør det som nesten ingenting annet gjør: tilfører varme uten å tilføre energi.
Den kombinasjonen gjør det utmerket i rom som er ment for avslapning. Et soverom, en lesekrok, veggen du ser fra badekaret, enden av en gang. Det har nok struktur til å være interessant og ikke nok hendelser til å være distraherende.
Den vertikale rytmen til stammene gjør at den kler høye vegger og smale rom, og den speilede komposisjonen gjør at den er et av de få landskapsbildene som ser helt løst ut hengt alene, uten å trenge en partner for å balansere det. Symmetrien gjør den jobben internt.
Mot bleke varme vegger blir det mykt og atmosfærisk. Mot en dypere grønn eller skiferblå vegg løfter rosa seg ut og gløder. Unngå å henge det et sted med hardt kjølig overlys, som stripper de varme tonene og etterlater gråtonene flate.
Den stille i en serie om tid
Mellom seg viser popellertrærne de samme trærne i vind, i flatt dagslys, i sterke farger og i denne stillheten. Bare en av dem er rolig, og det er verdt å huske at roen ble kjøpt. Bildet eksisterer fordi mannen som malte det nektet å la motivet bli felt før han hadde sett det i alt lys det kunne produsere.
Denne holdes av Dallas Museum of Art. Den registrerer det korte vinduet ved kanten av en dag da elven ble stille og himmelen ble rosa over en rekke trær som, på det tidspunktet, tilhørte ham.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselstrøk, eller et arkivlerrets trykk for en skarp museumsbilledutgave. Størrelsen bevarer alltid de opprinnelige proporsjonene.
Se dette verket og alternativene
Videre lesning
Verifiser originalen i Dallas Museum of Art samlingsoppføring og fortsett gjennom relaterte verk i katalogen.