Nymphéas: Tregjenspeilinger
Sent på dagen, når solen har falt bak trærne, men himmelen over fortsatt er lys, skjer det noe merkelig med en dam. Vannet blir nesten svart. Ikke tomt svart; et svart med innhold. De reflekterte trærne, som ved middagstid var et behagelig mønster av grønt, blir tette, hengende masser, og de få bleke hullene mellom dem ser mindre ut som himmel enn som hull kuttet i et mørkt stoff.
Du kan stå ved det vannet lenge før øynene dine innstiller seg, og når de gjør det, oppdager du at du har sett på en opp-ned skog som henger foran deg med ingenting under den.
Dette er panelet han laget av det. Det er det mørkeste i hele syklusen, og i et rom fullt av malerier fulle av lys, er det det folk blir stille foran.
Årene da lyset gikk ut
Det er umulig å se på dette lerretet uten å tenke på hva som skjedde med mannen som malte det.
Rundt 1912 ble han diagnostisert med grå stær. For de fleste er det en plage; for en maler hvis hele livsverk avhang av å skille en kjølig fiolett skygge fra en varm grå, var det et angrep på grunnmuren. Grå stær gjør ikke bare synet uklart. De gulner, demper og sløver den blå enden av spekteret først. Han fortsatte å male i elleve år før han underkastet seg en operasjon i 1923.
I de samme årene mistet han sin andre kone, Alice, i 1911, og sønnen Jean i 1914. Og det var fra 1914 til 1916 og utover at han forpliktet seg til de store dekorasjonene, i et tredje studio bygget for anledningen i Giverny, for lerreter som var for store til å arbeides andre steder. Han ga den ferdige syklusen til den franske staten. Den ble installert på Orangerie i 1927, etter hans død, i to ovale rom designet slik at panelene skulle omslutte den som sto inni dem.
Ingen av dette gjør dette til et bilde om sorg på noen bokstavelig måte. Han var ikke en kunstner som malte sine stemninger; han malte vann, ustanselig, i tretti år. Men dette lerretet er mørkt på en måte som ingen observert dam egentlig krever, og en betrakter har lov til å legge merke til at det mørkeste maleriet han noensinne laget av det vannet kom fra slutten av et tiår som hadde tatt nesten alt fra ham.
Å male en verden opp ned
Teknisk sett er dette det vanskeligste av panelene, og av en grunn de fleste aldri tenker på: mørke malerier er langt vanskeligere å holde i live enn lyse.
Et blekt bilde har rom til å bevege seg. Hver farge kan dyttes lysere eller mattere og fortsatt leses. Et mørkt bilde har et smalt bånd å arbeide i; går du ett skritt for langt, kollapser hele området til et hull, og når det først kollapser, er den eneste løsningen å skrape det ut og begynne på nytt. Han arbeider her over meter med nesten svart vann, og det blir aldri dødt.
Se på hva som faktisk er i de mørke partiene. Svært lite av det er svart. Det er en dyp blåfiolett som bærer mesteparten av vekten. Det er en flaske grønn så mørk at den leses som brun, en ekte mørk rød i de tyngste passasjene av løvverk, og i dypet, strøk av en kald blå som oppfører seg som lys som kommer bakfra. Han bygger mørke ut av farge i stedet for fravær av den, som er hele forskjellen mellom en skygge med luft i og en som er en smear.
Se deretter på orienteringen av strøkene. I de reflekterte trærne går strøkene vertikalt, lange og dratt, fordi en refleksjon er strukket av vannet. Over de åpne passasjene går de horisontalt, korte og brutte, fordi det er slik overflaten ligger. Der disse to retningene møtes, produserer maleriet sin merkelige dobbeltlesning: en ting som henger ned og et plan som ligger flatt, i samme kvadrat av lerret.
Dammen det gjelder var like mye hans eget verk som naturens. Giverny ble leid i 1883 og kjøpt i 1890; vannhagen ble gravd fra 1893, noe som krevde å avlede en gren av Epte og få tillatelse etter innvendinger fra lokale bønder. Den japanske broen kom i 1895. Innen 1920 var trærne han hadde plantet modne nok til å fylle vannet med de tette refleksjonene dette panelet avhenger av. Han hadde faktisk brukt tjuefem år på å dyrke sitt eget motiv.
Lær å se det: gi det ti minutter, og det åpner seg
Dette bildet opptrer ikke. Det venter. I et galleri gir folk det fire sekunder og går videre, og fire sekunder er ikke nok for øyet til å justere seg, akkurat som ved en ekte dam i skumringen. Slik får du mer ut av det.
- Se på det mørkeste området først, og bli der. Ikke skann. Hold blikket på en masse av reflektert tre i tretti sekunder og la øyet tilpasse seg. Farger vil begynne å skille seg ut fra det som så ensartet ut.
- Finn deretter de bleke åpningene. De er himmel, reflektert. Legg merke til at de ikke er hvite; de er en myk gråblå eller en matt rose, og de er det kjøligste i bildet. De forteller deg at himmelen over dammen fortsatt var lys.
- Finn liljebladene. De er vanskelige å få øye på her, noe som er bevisst. De sitter som små horisontale flekker, ofte lysere i en kant. De er de eneste elementene som forteller deg at det er en overflate i det hele tatt. Uten dem ville bildet blitt lest som himmel i stedet for vann.
- Nå, ta et skritt tilbake og inverter. Les bevisst de mørke massene som trær som står opp i stedet for å henge ned. Bildet vil snu seg, slik en optisk figur gjør. Den snuoperasjonen er opplevelsen han jaget.
Belønningen for å bli er at lerretet gradvis blir lysere. Ikke bokstavelig; øyet ditt åpner seg ganske enkelt. Ti minutter inn er et maleri som så nesten monokromt fullt av blått, grønt og rødt. Det er den samme justeringen som skjer med alle som står utendørs når dagen går.
Hvordan det oppfører seg i et ekte rom
Mørke malerier blir ofte misbrukt. De blir hengt i mørke hjørner ut fra teorien om at mørkt passer med mørkt, og der forsvinner de bare.
Det motsatte er sant. Dette er et bilde for en lys vegg. Plasser det der det er godt dagslys eller en anstendig lampe, og det blir ekstraordinært rikt; de mørke partiene skiller seg, refleksjonene får farge, og det holder et rom slik en peis gjør. I et virkelig mørkt rom blir det til et rektangel av skygge.
Det er et sterkt valg for en vegg du sitter vendt mot, i stedet for en du går forbi. Bak en sofa er det bortkastet, fordi ingen i rommet kan se det. Overfor en sofa, over en peis, i enden av en gang der du nærmer deg det front mot front, gjør det jobben sin. Det belønner det lange, langsomme blikket, så plasser det der lange, langsomme blikk faktisk skjer.
På en hvit vegg er det dramatisk og litt strengt, et mørkt vindu i et lyst plan. På en mellomtone vegg, varm grå, greige, dempet oliven, legger det seg og blir atmosfærisk; kantene mykner, og bildet slutter å se ut som et objekt. Unngå travle tapeter helt. Dette lerretet har nok indre kompleksitet til å konkurrere med alt du plasserer i nærheten.
En siste praktisk ting: hold glasset eller overflaten unna direkte refleksjon fra vinduer og lamper på motsatt side. Et mørkt bilde er i praksis et speil, og et bilde bygget på ti minutters øyejustering blir ødelagt av et lyst rektangel av vindu som spretter tilbake mot betrakteren.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselstrøk, eller et arkivlerrets trykk for en skarp museumsbilledutgave. Størrelsen bevarer alltid de opprinnelige proporsjonene.
Se dette verket og alternativene
Videre lesning
Verifiser originalen i Musée de l'Orangerie samlingsoppføring og fortsett gjennom relaterte verk i katalogen.