Nenupharene: Klar Morgen med Piletrær
Den første timen med lys i Giverny er kald. Tåke ligger over damoverflaten i et lavt teppe, piletrærne drypper fra natten, og vannet har en farge som ikke er noe spesielt før solen kommer over trærne i øst. Da endrer det seg. Ikke gull, som kommer senere, men en tynn, ren blå med grønt under, blå som luft snarere enn himmel.
Den timen er kort. Alle som har prøvd å sitte ute og se på det, vet problemet: når du har sett ordentlig, er det borte. En maler som ville fange det, hadde kanskje førti minutter om dagen, i riktig årstid, i riktig vær, og så ble lyset tykkere og bildet han laget beskrev ikke lenger det som var foran ham.
Dette panelet er den timen, holdt stille og strukket til bredden av en vegg.
Hvorfor morgen var det vanskeligste han noen gang prøvde å bevare
Han hadde jaget skiftende lys hele sitt yrkesaktive liv, og da de store dekorasjonene kom, hadde han en metode for det. I Rouen på 1890-tallet arbeidet han fra leide rom overfor katedralen med mange lerreter i gang samtidig, byttet fra det ene til det andre etter hvert som lyset beveget seg, og byttet tilbake neste dag når det samme lyset kom tilbake. Han skrev senere at dette arbeidet ga ham mareritt.
Vannhagen var verre, fordi vann ikke holder seg stille selv når lyset gjør det. En morgenbris krysser dammen og refleksjonene løser seg opp; overflaten blir ugjennomsiktig; liljene svinger på stilkene. Legg til tåke, som ikke er vær så mye som en krangel mellom luft og vann, og du prøver å male et motiv som ikke har noen faste kanter i det hele tatt.
Hans svar, i løpet av det siste tiåret av livet hans, var å slutte å konkurrere. I stedet for å fikse ett øyeblikk, bygde han disse panelene sakte, over år, i studioet, fra et minne om dammen så godt slitt inn at han kunne rekonstruere dens oppførsel uten den foran seg. Morgenen i dette lerretet er ikke én morgen. Det er den destillerte ideen om hver klar morgen han noen gang sto ved det vannet.
En hage som måtte graves før den kunne males
Dammen er ikke et naturlig element, og dette betyr mer enn det høres ut.
Han leide eiendommen i Giverny i 1883 og kjøpte den i 1890, når bildene solgte godt nok til å gjøre det mulig. Fra 1893 begynte han på vannhagen, som krevde å omdirigere en gren av elven Epte gjennom landet. Det krevde også tillatelse, fordi lokale bønder protesterte; frykten var hva en malers prydplanter kunne gjøre med vann som andre var avhengige av. Den japanske fotbroen ble satt opp i 1895, og piletrærne ble plassert, ikke funnet.
Så motivet for dette enorme panelet er et landskap han designet, plantet, konstruerte og kjempet for. Han brukte tretti år på å male en ting han hadde laget. Det er ikke en liten detalj om et bilde av en dam ved daggry; det er grunnen til at komposisjonen fungerer i det hele tatt. Han visste hvor hver refleksjon ville falle fordi han hadde bestemt hvor hvert tre skulle stå.
Fremstillingen: kjølig lys, tynn maling og ingen strand
De store dekorasjonene ble malt i et spesialbygget tredje studio i Giverny, satt opp slik at lerreter av denne størrelsen kunne arbeides på innendørs, på hjulbaserte stativer, fra 1914 til 1916 og utover. Alt med den ordningen vises i malingen her.
Se på overflatens tetthet. Midten av bildet er tynn, utpenslet, nesten tegnet snarere enn malt; du kan se retningen på strøkene gå horisontalt, følge vannets liggende. Mot kantene, der piletreets løvverk faller inn, hoper malingen seg opp i korte vertikale strøk i mørkere grønt og skifer. Kontrasten er bevisst. Sentrum er luft, kantene er materie.
Legg også merke til hva han utelater. Det er ingen bredd i dette bildet. Ingen himmel heller, bortsett fra som refleksjon. Dammen er beskåret så hardt at betrakteren ikke får noen strand å stå på og ingen øvre grense å se mot. Den avgjørelsen gjorde hele syklusen mulig: uten horisontlinje er det ingen naturlig størrelse på et maleri, så det kan løpe så bredt som en vegg og fortsatt gi mening.
Paletten er den spesifikke signaturen til dette panelet blant naboene. Der andre lerreter i syklusen går i grønt, eller mørkt, eller varmt, forblir dette kjølig. Lys blå, sølvfarget lilla, en grønn som er nærmere grå enn blad. Det er et bilde av temperatur like mye som av et sted.
Lære å se det: tre omganger
Folk går forbi bilder som dette for raskt fordi det ikke er noen historie på overflaten som stopper dem. Det er en; den er bare langsom. Prøv det i tre omganger.
- Første omgang, fra avstand. Ta inn formen på lyset. Legg merke til at det lyseste området ikke er i sentrum, men sitter litt til siden, og at piletreets løvverk på sidene er det som får det til å virke lyst i det hele tatt. Dekk til den ene kanten med hånden, og hele greia blir flat. De mørke kantene er bildets strømkilde.
- Andre omgang, tett på. Finn liljeblader og tell fargene i et enkelt blad. Det vil sjelden være færre enn fire: en rosa, en gulgrønn, en blå i skyggen under, et hvitt strøk på overleppen der lyset fanger. Ingen av dem er fargen på et liljeblad.
- Tredje omgang, fra siden. Stå litt til siden og se langs overflaten. De horisontale strøkene i det åpne vannet begynner å oppføre seg som ekte vann, og de vertikale strøkene i kantene begynner å henge som grener. Bildet setter seg først helt sammen når du beveger deg.
Det siste å legge merke til er fraværet av drama. Ingenting skjer her. Ingen båt, ingen figur, ingen hendelse. Han fjernet alle elementer som ville la en betrakter se på bildet og så være ferdig med det. Det som er igjen er en overflate som fortsetter å belønne oppmerksomhet fordi den aldri løser seg opp i én enkelt uttalelse.
Hvordan det oppfører seg i et ekte rom
Dette er det kjøligste og lyseste av dammepanelene, og det gjør det til det mest tilgivende å leve med.
Det passer rom som får morgenlys, åpenbart, men det mer nyttige punktet er at det passer rom som ikke får mye lys i det hele tatt. Lys blågrønn med høy indre lysstyrke virker på en mørk vegg som et speil; det løfter hele planet og gir et vindusløst rom antydningen av en åpning. Nordvendte studér, korridorer, trapperom og soverom som aldri ser direkte sol, drar alle nytte av det.
Mot kjølig hvite vegger er det skarpt og rolig. Mot en dyp farge, blekkblå eller skogsgrønn eller trekull, blir det bleke vannet mye mer dramatisk, og de mørke pilekantene låser seg inn i veggen slik at bildet ser ut til å flyte. Begge lesningene er legitime; de er rett og slett forskjellige bilder.
Fordi komposisjonen er horisontal og kantvektet, vil den ha bredde. En seng, en lav sofa, en lang konsoll, et badekar. Det er et dårlig valg for en smal vegg mellom to dører, der pilekantene blir trange og det åpne sentrum ikke har noen plass å gå.
Heng det i sitteøyenhøyde i et rom hvor folk sitter, og i ståøyenhøyde i et rom hvor folk passerer gjennom. Og vær tålmodig med det. Dette er et bilde som gjør veldig lite den første dagen, og så, en grå ettermiddag tre måneder senere, stopper deg på vei gjennom rommet fordi vannet har gjort noe du ikke hadde lagt merke til før.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselstrøk, eller et arkivlerrets trykk for en skarp museumsbilledutgave. Størrelsen bevarer alltid de opprinnelige proporsjonene.
Se dette verket og alternativene
Videre lesning
Verifiser originalen i Musée de l'Orangerie samlingsoppføring og fortsett gjennom relaterte verk i katalogen.