Morgen ved klippene i Pourville
Vinden er fienden ingen nevner. Et spent lerret på staffeliet er et seil, og på en utsatt klippesti om morgenen vil det forsøke å reise. Malere som arbeidet langs denne kysten, veide ned utstyret, kilet beina fast i torven, bandt ting fast – og mistet likevel dager. Legg til saltvannssprut som tørker på våt maling, sand som blåser oppover klippeveggen, kalde hender, og en sti som bare er trygg enkelte steder, så begynner romantikken ved sjømotivet å ligne på kroppsarbeid.
Monet arbeidet langs Normandiekysten gjentatte ganger på begynnelsen av 1880-tallet, i Pourville, Varengeville og Dieppe. Han var i begynnelsen av førtiårene. Camille hadde dødd i 1879, bare trettito år gammel, og i årene rett etter var han ute på klippene og ble der i uker av gangen, og malte kritt, vann og vær under forhold som ville fått de fleste til å søke innendørs.
Tidevannet skriver timeplanen
På denne kysten bestemmer havet alt. Et motiv sett fra stranden eksisterer bare mellom flo og fjære. Steinene du står på, er under vann to ganger om dagen, det reflekterte lyset fra våt sand forandrer seg etter hvert som vannet trekker seg tilbake, og veien tilbake er ikke alltid farbar senere.
Arbeidsdagen var derfor ikke organisert rundt kunstnerens bekvemmelighet. Den var organisert rundt en tabell med tider fastsatt av månen. Et morgensmaleri som dette kunne bare arbeides med i et bestemt tidsrom, i en bestemt lysfase, ved en bestemt tidevannsfase, og antall dager per måned når alle tre faller sammen, er få.
Den begrensningen forandret praksisen hans for alltid. Kysten lærte ham å godta at et motiv er et sett av betingelser, ikke et sted. Innen et tiår skulle han anvende akkurat den logikken på kornstak og på en katedralfasade, og arbeide med flere lerreter samtidig og skifte etter hvert som lyset beveget seg. Metoden ble lært i vinden, på kritt.
Hva morgenen gjør med en krittkyst
Kritt er grunnen til at denne kystlinjen fotograferes dårlig og males vakkert. Den er ikke hvit. Den er en blek grå-krem som tar på seg hvilken som helst farge som er i luften, så ved daggry går den i lilla og rosa, ved middag blekes den ut, og om kvelden blir den aprikos og deretter blå.
Om morgenen, med solen fortsatt lav og luften som bærer fuktighet fra vannet, holder klippeveggen her kjølige rosa og fiolette farger i sine skyggefulle fordypninger og et tynt varmt lys langs den øvre kanten. Havet nedenfor ligger i bånd: en grønnere, mer ugjennomsiktig stripe der vannet er grunt over sand, et kaldere blått lenger ute, og en blekere linje der avstand og dis tar fargen helt ut.
Disse båndene er strukturen i hele bildet. Legg merke til at det ikke finnes noen tegnet perspektiv noe sted på lerretet. Dybde skapes utelukkende ved endringer i fargetemperatur og ved at kantene mykner når ting trekker seg tilbake. Det er kystmalerens verktøykasse, og det fungerer fordi havet ikke har landemerker å måle etter.
Skapelsen
Malingen påføres raskt, i korte retningsbestemte strøk som forandrer karakter avhengig av hva de beskriver. Klippen bygges med strøk som følger ansiktets fall, slik at børstemarkene i seg selv får fjellet til å føles som om det har korn og helling. Havet er horisontalt, lagt i lange, dratte berøringer. Himmelen er mykere og tynnere, ofte med lerretet som skinner gjennom, fordi en morgenhimmel er det minst substansielle i synsfeltet, og å male den tykt ville gjort den tung.
Vegetasjonen på klippetoppen, der den vises, er dabbet og skrubbet i en tredje rytme helt for seg. Tre overflater, tre slags markeringer. Når du først legger merke til dette, kan du ikke la være å legge merke til det, og det forklarer hvorfor bildet føles fysisk sant selv om nesten ingenting i det er tegnet.
Stå der den ble laget
Det hjelper å rekonstruere posisjonen. For å se en kyst på denne måten må du være ute på den, på gress eller rullestein, med vinden som kommer fra vannet inn i ansiktet ditt og ryggen mot land. Det finnes ingen benk, ingen utsiktspunkt, ingen behagelig ordning. Stedet der komposisjonen virker, er hvor enn det måtte være, og det er vanligvis et sted som er upraktisk.
Lyden er en del av det. Hav mot rullestein er en kontinuerlig støy som fjerner alle andre lyder, og å stå i den i tre timer gjør noe med oppmerksomheten. Det gjør også kulden. Hender stivner, og stive hender lager bredere strøk, noe som er en grunn til at kystmalerier ofte ser dristigere ut enn hagemalerier av samme person.
Så snur været, som det gjør på den kysten, og lyset du kom for, går bak en vegg av grått som kommer inn fra vest. Du har kanskje ti minutters varsel. Alt pakkes sammen, det våte lerretet bæres med forsiden ut så ingenting rører det, og du går tilbake opp en sti med en boks med maling som slår mot beinet.
Monet gjorde dette gjentatte ganger, over flere kampanjer på begynnelsen av 1880-tallet, i førtiårene, i årene like etter at Camille døde. Det er verdt å holde disse to faktaene sammen. En mann som nylig hadde mistet sin kone, tok seg til en utsatt kyst og tilbrakte uker alene foran havet, og arbeidet etter en timeplan satt av tidevannet. Uansett hva annet det var, var det ikke en ferie.
Hva du bør se på nå
- Start med horisontlinjen og sjekk hvor myk den er. På en klar morgen med dis over vannet, møtes hav og himmel nesten i verdi. Monet nekter å skjerpe den for lesbarhetens skyld.
- Se etter det mørkeste punktet på klippen. Det vil være i en fordypning eller et overheng, og det vil være fiolett eller blågrønt snarere enn brunt. Den ene avgjørelsen er det som får kritt til å lese som kritt.
- Sammenlign havfargen nær land med havfargen ved horisonten, og legg merke til at de er nesten ubeslektede nyanser.
- Finn stedet der malingen er tynnest. Det er nesten alltid himmelen. Tynn maling leses som luft; tykk maling leses som substans.
- Ta så et skritt tilbake og la hele ting falle til ro som en kyst. Avstanden der strøkene forsvinner, er der maleriet begynner å virke.
Hvordan det oppfører seg på en ekte vegg
Kystmalerier oppfører seg annerledes enn elve- og hagebilder fordi de inneholder et stort område med nesten tomt rom. Den tomheten er en gave i et travelt rom. Den gir øyet et sted å hvile, og den får en liten vegg til å føles bredere enn den er.
Paletten her er kjølig og lys i det hele tatt, blågrønne, krittkremer, kjølige rosa, så den sitter godt i lyse rom og i rom med mye hvitt. Den vil se utvasket ut i en mørk krok. Denne vil virkelig ha dagslys, eller godt rent lys om kvelden. Varme gule lamper presser klippen mot oransje og mister morgenkvaliteten helt, så en kjøligere pære er verdt bryet.
Fordi komposisjonen er bygget på horisontale bånd, liker den en horisontal vegg, og den misliker sterkt å bli trengt fra sidene. Heng den litt under stående øyenhøyde slik at horisonten på bildet faller nær din egen, noe som er det som får et sjømaleri til å føles som en utsikt snarere enn et bilde av en utsikt.
Den passer naturlig sammen med blekt tre, lin, gips, stein og alt som er solbleket, og den er et av de få Monet-motivene som fungerer virkelig godt på bad eller i et soverom med morgenlys. Plasser den der det første lyset av din egen dag når den, og maleriet og rommet vil gjøre det samme på samme time.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselstrøk, eller et arkivlerrets trykk for en skarp museumsbilledutgave. Størrelsen bevarer alltid de opprinnelige proporsjonene.
Se dette verket og alternativene
Videre lesning
Verifiser originalen i Tokyo Fuji Art Museum samlingsoppføring og fortsett gjennom relaterte verk i katalogen.