Lavvann ved Pourville: Et landskap havet var i ferd med å ta tilbake
Når tidevannet trekker seg tilbake ved Pourville, tar havet med seg en lang strekning og etterlater noe som verken er land eller vann. Våt sand holder på himmelen som et dårlig speil. Bergvegger stiger opp, svarte av tang, så glatte at du lett kan falle. Vannpytter speiler skyene i fordypningene. Luften lukter salt og jod og noe svakt råttent, og hele scenen har en nedtelling over seg, for om noen timer kommer havet tilbake og tar hele landskapet med seg igjen.
I 1882 sto en maler i tidlig førtiårene i dette landskapet med lerretet tynget ned mot vinden, og arbeidet raskere enn han ønsket.
Kampanjeårene
Tidlig på 1880-tallet arbeidet han langs denne kysten i lange perioder, Pourville, Varengeville, Dieppe, med klipper, strender og havet under dem. Dette var ikke skisseferier. Han tok inn losji, gikk ut daglig, arbeidet med flere lerreter samtidig og ble til været hadde gitt ham det han kom for, eller hadde nektet så fullstendig at det ikke var noe annet å gjøre enn å dra.
Forholdene var virkelig fiendtlige. Vind på en utsatt klippetopp kan ta lerretet ut av hendene dine og gjøre staffeliet til et seil. Standardforsvarene er grove og effektive; steiner eller tunge sekker hengt på staffeliet, lerretet surret fast, din egen kropp brukt som vindskjerm. Regn kommer fra havet med nesten ingen advarsel og kan avslutte en økt på nitti sekunder. Sjøsprøyt fører salt inn i våt maling. Kulde gjør fingrene dumme.
Så er det tidevannsarbeidets spesielle grusomhet. Lavvann gir deg et motiv som eksisterer i noen timer og deretter demonterer seg selv. Kom tilbake i morgen, og lavvannet vil være på et annet tidspunkt, i et annet lys, og sanden vil ha blitt omskrevet av havet i løpet av natten. Noen bilder kunne bare bli videreført i et smalt vindu på en håndfull dager, og hvis himmelen var feil på disse dagene, lukket vinduet seg.
Dette er grunnen til at uker med arbeid kunne ende i ingenting. Det er også grunnen til at et kystmaleri fra disse årene, når det fungerer, har en så merkelig ladning av hastverk i seg. Mannen som laget det, visste nøyaktig hvor mange minutter han hadde.
Det er verdt å være ærlig om feilraten i en slik kampanje, for ingen henger opp feilene. En periode på flere uker langs den kysten kunne produsere en håndfull lerreter som holder sammen, et større antall som ble påbegynt og aldri fullført, og en god del tid tilbrakt innendørs mens man så på regn som beveget seg oppover Den engelske kanal. Bildene som overlever fra disse årene, er den vellykkede minoriteten av en mye større og mye mer frustrerende innsats. Å vite det endrer hvordan et ferdig kystmaleri ser ut. Det er ikke et vitnesbyrd om en hyggelig morgen. Det er den ene morgenen av ti som oppførte seg.
Bildet vannet etterlater seg
Det som trakk ham til lavvann var ikke stranden som et sted, men stranden som en overflate. Når havet trekker seg tilbake, er sanden det etterlater våt, og våt sand er et av de merkeligste optiske objektene i naturen. Den er omtrent horisontal og svakt reflekterende, så den låner himmelens farge og gir den tilbake litt mørkere og litt varmere, og den endrer seg sekund for sekund etter hvert som vannfilmen drenerer bort.
Derfor er så mye av dette lerretet viet til forgrunnen. Se på hvor langt opp i bildet den våte sanden strekker seg, og hvor lite rom selve havet får. Det nominelle motivet, havet, er et bånd. Det egentlige motivet, grunnen som havet har forlatt, opptar det meste av plassen.
Komposisjonen fungerer i belter, og gleden ved bildet ligger i stor grad i hvordan disse beltene er stilt mot hverandre. Himmel, så hav, så den mørkere linjen av tang og blottlagt stein, så den bleke, speilende sanden, så den grovere, tørrere sanden nærmest deg. Hvert har sin egen verdi og sin egen type penselstrøk, og ingen av dem er adskilt fra naboen av en tegnet linje.
Hva du skal se etter
Begynn med å finne den våteste flekken. Den er vanligvis den lyseste og mest himmelfargede delen av hele stranden, og den vil inneholde blåfarger og bleke fioletter som ikke har noe å gjøre på sand. Finn deretter den tørreste, nær nedkanten, og se hvor mye varmere og mer kornete den er, malt med et tørrere, skrubbete strøk.
Se nå på retningen på merkene. På havet går de horisontalt. På den våte sanden går de også horisontalt, men lengre og tynnere, slik at flatheten understrekes. På steinene blir de korte og hakkete og går i flere retninger samtidig. Øyet ditt leser tekstur nesten utelukkende fra disse retningsendringene, uten at en eneste kant er tegnet.
Se etter figurene deretter. Det er vanligvis noen få, små, mørke, bøyde, som samler noe fra steinene. De er ikke dekorasjon og ikke turister. En tidevannshylle er en matkilde, og tilstedeværelsen av mennesker som arbeider der, forteller deg hva denne stranden ble brukt til. De gir også rommet sin skala. Dekk dem til, og bildet mister flere hundre meter med dybde.
Finn deretter horisonten, og sjekk den mot toppen av klippen eller rammen. Den ligger høyt, noe som er det som skyver stranden mot deg og gjør forgrunnen dominerende. En lav horisont ville ha gitt deg et himmelbilde. En høy gir deg et grunnbilde, og dette er i høyeste grad et grunnbilde.
Til slutt, se på fargen på vannet der det møter sanden. Den overgangen er der maleriet beviser seg selv. Gjort dårlig, ligger havet oppå stranden som en papirremse. Gjort godt, og det er gjort godt her, tynnes vannet ut, mister sin egen farge og blir sand sett gjennom en halv tomme med bevegelig væske.
Hvordan det oppfører seg hjemme
Horisontale båndkomposisjoner er de letteste maleriene å leve med, fordi øyet beveger seg over dem i stedet for inn i dem, og den laterale bevegelsen er beroligende. Dette er et bilde du kan ha i et rom du bruker hver dag uten å føle deg tiltalt av det.
Paletten er kjølig, sand og skifer og en dempet grønnblå, uten noen sterk aksent noe sted. Det gjør den til en naturlig passform for rom med hvite eller lys grå vegger, og en god nabo til andre bilder, fordi den ikke vil dominere en gruppe. Hvis du bygger en vegg med flere verk, er dette stykket som holder de andre sammen.
Heng den i øyehøyde eller litt under, og gi den et bredt, rolig rom. Fordi komposisjonen er bygget på horisontale linjer, strekker den visuelt en vegg, noe som kan være nyttig i et smalt rom. Over en lav konsoll eller en seng vil den få veggen til å fremstå bredere enn den er.
Det er også et godt bilde for dagslys fremfor lampelys. Kjølig kunstig lys holder blåfargene ærlige, mens veldig varme pærer vil trekke sanden mot gult og miste fuktigheten. Plasser den et sted med et ekte vindu i nærheten, og bildet vil gjøre det den ble laget for å gjøre, nemlig å få deg til å legge merke til hvor mye av ettermiddagens lys som blir gitt tilbake til deg av bakken.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselstrøk, eller et arkivlerrets trykk for en skarp museumsbilledutgave. Størrelsen bevarer alltid de opprinnelige proporsjonene.
Se dette verket og alternativene
Videre lesning
Verifiser originalen i Cleveland Museum of Art samlingsoppføring og fortsett gjennom relaterte verk i katalogen.