Kvinne med parasoll, vendt mot venstre: Ansiktet han valgte å ikke male
Stå nederst i en liten bakke på en vindfull dag og se opp på noen som står på toppen av den. Du vil ikke se bakken bak dem. Du vil se dem mot ingenting annet enn himmel, løftet av vinkelen, større enn de er, med vinden som trekker klærne inn i former de ikke valgte. Gresset på toppen av skråningen vil bevege seg. Silhuetten deres vil ikke holdes helt stille.
Det er den posisjonen dette maleriet plasserer deg i, og det ble bevisst valgt i 1886 av en mann som hadde laget det samme bildet en gang før, elleve år tidligere, med en annen kvinne i det.
Posen han allerede hadde brukt
På midten av 1870-tallet, i Argenteuil, hadde han malt en kvinne på en høyde med parasoll, sett nedenfra, vind i kjolen, et barn litt bak henne. Kvinnen var Camille, som hadde vært sentrum i livet hans siden han var ung og blakk, som hadde vært gravid i Paris mens han malte kysten i 1867, og som allerede var død i flere år da han satte opp foran denne andre versjonen.
I 1886 vendte han tilbake til den komposisjonen. Samme lave synsvinkel, samme figur på en skråning mot åpen himmel, samme parasoll, samme vind. Modellen var en ung kvinne i hans husholdning i Giverny, og bildet er ikke et portrett av henne.
Det kan du se med ett blikk, fordi ansiktet ikke er malt. Det er trekk som er antydet under parasollens skygge, men ingenting du kan identifisere, ingenting du kan kjenne igjen på gaten. Han fikk ikke tidsnød. Alt annet i lerretet er arbeidet med enorm oppmerksomhet. Ansiktet er bevisst åpent.
Hva skjer når et ansikt mangler
Et malt ansikt er en magnet. Sett ett i et bilde, og alt annet blir bakgrunn, fordi mennesker ser på ansikter først, alltid, og når vi har funnet ett, begynner vi å spørre om personen i stedet for om bildet.
Ta bort ansiktet, og noe merkelig skjer. Figuren slutter å være et spesifikt individ og blir en tilstedeværelse, en form med vekt og holdning og en oppmerksomhetsretning. Du kan ikke spørre hvem hun er, så du begynner å legge merke til hvordan hun står, hvordan vinden treffer henne, hvor høyt over deg hun er, hvordan lyset kommer gjennom parasollen og farger overkroppen hennes med reflektert farge.
Det endrer også den emosjonelle temperaturen på en måte som er vanskelig å navngi og lett å føle. Dette er et bilde av en kvinne som er delvis vendt bort, høyt oppe, vendt mot venstre, med identiteten hennes holdt tilbake. Uansett hva annet det gjør, så tilbyr det henne ikke til deg. Det har mer til felles med minnet om en person sett kort på avstand enn med et portrett, og det er verdt å vite at komposisjonen den gjenoppliver tilhørte noen som ikke kunne males igjen.
Det er også en teknisk grunn, og de to utelukker ikke hverandre. Et ansikt malt i denne skalaen, under en parasoll, mot himmelen, måtte vært ferdigstilt til et detaljnivå som ingenting annet i lerretet er i nærheten av, og i det øyeblikket du gjør en passasje ferdig til en høyere standard enn naboene, deler bildet seg i to. Figuren ville blitt et portrett limt inn i et landskapsskisse. Å la hodet være på samme finishenivå som gresset og kjolen holder hele overflaten i ett språk, noe som er akkurat det en maler som arbeider utendørs i vind må insistere på hvis det hele skal holde sammen i det hele tatt.
Tilblivelsen
Figurmaleri utendørs er langt vanskeligere enn landskap utendørs, og dette er en av grunnene til at bildet er uvanlig. Landskapet blir i det minste der du plasserer det. En person som står på en utsatt skråning i vinden er ukomfortabel innen ti minutter og utmattet innen en time, og hver gang hun flytter vekten, endres hele silhuetten.
Lysproblemet er verre. Figuren er mot himmelen, noe som betyr at hun i hovedsak er motlyset, noe som betyr at siden som vender mot deg er i skygge mens kantene brenner. På toppen av det er en parasoll et gjennomskinnelig farget filter som holdes direkte over henne, så det kaster farge ned på hodet og skuldrene hennes. Få noe av det galt, og hun leses som en utklippet figur limt på et landskap.
Se på hvordan de to sonene er håndtert. Kjolen er ikke grå, den er full av blått, lilla og lysegrønt som er tatt opp fra himmelen og gresset rundt. De lette kantene er lagt inn med noen få avgjørende strøk. Der lyset passerer gjennom parasollen, slipper det et farget støp ned på henne, og det ene forholdet er det som sveiser figuren til luften rundt henne.
Hva du bør se på
- Horisonten, eller rettere sagt fraværet av den. Den ligger så lavt, eller så langt utenfor rammen, at det nesten ikke er noe landskap i det hele tatt. Dette er en figur i himmel.
- Gresset ved basen. Strøkene løper oppover og litt diagonalt, etter vinden, og de blir lengre og løsere nær nedre kant. Den retningsbestemte penselføringen er det som får luften i bildet til å bevege seg.
- Skjerfet eller sløret. Følg hvilket som helst stoffstykke som fanges av vinden. Det er bildets speedometer, og det forteller deg at dagen ikke var rolig.
- Undersiden av parasollen. Det er det ene stedet hvor en sterk lokal farge er tillatt, og den fungerer som et lokk over hele figuren.
- Nederst på kjolen mot gresset. Kanten oppløses der, og figuren ser ut til å vokse opp fra bakken i stedet for å stå på den.
Ta så tre skritt tilbake og se på hele silhuetten på en gang. På avstand blir det en enkelt elegant form, en diagonal fra parasollen ned gjennom kroppen til gresset, som lener seg litt inn i været.
Hvor en figur hører hjemme på en vegg
Et landskap gir et rom en utsikt. En figur gir et rom en person, og det er en annen type beslutning. Når dette først henger et sted, er rommet okkupert. Rom som føles litt tomme, en gang, en trappegang, en soveromsvegg, drar stor nytte av det, fordi øyet nå har noen i huset.
Formatet er stående, så det hører hjemme der vertikal plass er tilgjengelig og horisontal plass ikke er det. Mellom to dører, på en pipevegg, ved siden av et høyt vindu, i en trappesving hvor du ser opp på det. Det siste er det beste av alt, fordi det gjenskaper den lave synsvinkelen som maleriet er bygget på. Heng det litt høyt, slik at du ser opp på figuren slik bildet har til hensikt, i stedet for å møte henne i øyehøyde som et portrett.
Paletten er myk, kjølig og lys, hovedsakelig himmelblått, lysegrønt og avbleket hvitt, så den fungerer mot farger uten å kollidere og mot hvitt uten å forsvinne. Hold belysningen jevn. En hard retningsbestemt lampe vil flate ut modelleringen av kjolen og få ansiktet til å leses som en smussflekk i stedet for en beslutning. Gitt vanlig dagslys og litt avstand, gjør det umalte ansiktet det det alltid har gjort, nemlig å få deg til å se på alt annet en stund, og deretter komme tilbake til det.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselstrøk, eller et arkivlerrets trykk for en skarp museumsbilledutgave. Størrelsen bevarer alltid de opprinnelige proporsjonene.
Se dette verket og alternativene
Videre lesning
Verifiser originalen i Department of Paintings of the Louvre samlingsoppføring og fortsett gjennom relaterte verk i katalogen.