Kornstabler i sterkt sollys
Midt på dagen antas å være den dårligste timen for en landskapsmaler. Solen står høyt, skyggene krymper til nesten ingenting, formen flater ut, og alt ser bleket og karakterløst ut. All konvensjonell råd sier vent til morgenen eller kvelden.
Dette lerretet er hva som skjer når noen går ut nøyaktig på feil time med vilje.
Lyset her er høyt og hardt. Skyggene er korte og ligger tett under stablene i stedet for å strekke seg over feltet. Fargen er drevet til sine ytterpunkter: det belyste halmen er nesten aggressivt varmt, skyggen under er et tett kaldt notat, og det er veldig lite høflig mellomting mellom dem. Det er ikke et mildt bilde. Det er et bilde om blending.
Året han innså at ett lerret ikke ville holde
1890 var året Monet kjøpte huset i Giverny som han hadde leid siden 1883, og det var året kornstablene i marken ved siden av begynte å ta overhånd. Det som startet som et motiv ble, i løpet av det året og det neste, en kampanje.
Historien som alltid blir fortalt er at han gikk ut for å male en stabel, fant ut at lyset hadde flyttet seg før han var ferdig, sendte bud etter et andre lerret, deretter et tredje, og stoppet egentlig aldri. Enten det skjedde i nøyaktig den rekkefølgen, er logikken synlig i selve maleriene. Han endte opp med å bære flere lerret ut i marken samtidig, sette dem opp sammen, og rotere mellom dem etter hvert som forholdene endret seg, og komme tilbake til hvert bare når lyset som startet det kom tilbake.
Det metoden innrømmer er noe hele tradisjonen med landskapsmaleri hadde unngått stille: at et bilde malt over fire dager ikke er et bilde av et øyeblikk, det er et gjennomsnitt. Hvis du faktisk vil ha sannheten om en time, må du male bare i den timen, noe som betyr at du trenger ett lerret per time, noe som betyr at motivet slutter å være stabelen og blir tid i seg selv.
Bildene solgte raskt og vellykket gjennom forhandleren Durand-Ruel. Etter flere tiår med å være maleren hvis verk så uferdige ut for folk med penger, hadde han endelig laget noe som markedet ønsket raskere enn han kunne produsere det. Sikkerheten som fulgte er det som finansierte alt etterpå: poplene langs Epte som han kjøpte på auksjon i 1891 for å hindre at de ble felt, og til slutt vannhagen han gravde fra 1893 og malte resten av livet.
Hva sterkt sollys faktisk gjør
Sterkt overlys gjør tre spesifikke ting, og alle tre er på dette lerretet.
For det første komprimerer det skyggen. En kornstabel i skrående kveldslys kaster en skygge flere ganger sin egen lengde. Midt på dagen kaster den en liten, mørk, konsentrert dam som klamrer seg til basen. Det forankrer stabelen hardt til bakken, og det gjør hele bildet tyngre og mer plantet enn kveldsversjonene.
For det andre hever det tonen i bakken. Et stubbefelt under full sol blir nesten blendende, en blek svidd overflate med veldig lite synlig tekstur, fordi lyset er så sterkt at det vasker ut de små variasjonene. Han maler det som brede områder av varme bleke farger med færre skillende strøk enn du finner i samme felt ved skumring.
For det tredje intensiverer det kontrasten ved grensene. Der belyst møter ubelyst på kjeglen av stabelen, er overgangen rask. I kveldslertene er den svingen langsom og fargerik. Her er den brå, og bråheten er det som forteller øyet at solen er sterk.
Ingen av dette formidler hvor ubehagelig timen er. Det er ingen skygge i et kuttet felt. Stubben kaster varmen tilbake på deg, paletten blir varm nok til at malingen oppfører seg annerledes, og gjenskinnet fra en blek bakke er virkelig smertefullt å se inn i i lengre tid. Å myse er den naturlige reaksjonen, og mysing forenkler det du ser til store masser av lys og mørke. Det er ikke langt hentet å si at den brede, sløve behandlingen av dette lerretet delvis er et vitnesbyrd om en mann som ser på noe for lyst til å undersøke nøye.
Hva du skal se på
Gå rett til skyggen under stabelen og se etter fargen. I dette lyset er den uvanlig mettet, ofte dyp blå eller fiolett med en grønn kant der lyset spretter tilbake fra marken. Dens litenhet gjør den mer konsentrert, som en akkord spilt på færre strenger.
Så se på den opplyste siden av stabelen og tell hvor mange forskjellige farger det er i. Det er aldri en oransje. Den vil gå fra nesten krem der lyset treffer mest direkte, gjennom gull, til en rust eller murstein tone når overflaten vender bort, og det vil vanligvis være et kjølig notat helt ved kanten der svingen fullføres.
Se på horisontlinjen og stripen med trær eller åsside bak. Under hard sol har den en tendens til å bli blå og lett disig, fordi det er mer varmeflimmer i luften. Den disen er det som hindrer bakgrunnen i å trenge seg på stabelen.
Se på himmelen. I de lyse lerretene er det vanligvis den minst bearbeidede delen av bildet, tynn og raskt lagt inn, og det er bevisst: han vil ikke ha noe der oppe som konkurrerer med marken.
Og se på malingtykkelsen. De varmeste, mest belyste områdene bærer vanligvis den tyngste mengden pigment, og ligger opp på overflaten. Fysisk tykkelse og optisk lyshet gjør samme jobb.
Hvordan det oppfører seg i et rom
Dette er det mest pågående av kornstabelbildene, og det må behandles som sådan. Det er et høyenergibilde med sterk fargekontrast, og det vil dominere en vegg i stedet for å gli inn i den.
Det er en dyd på rett sted. I et stort rom med godt lys og for det meste nøytrale overflater, fungerer det som det eneste fargepunktet som organiserer alt rundt seg. Over en peis, i en trapp med høyde, eller på den lange veggen i et åpent rom, kan det bære mye tom vegg alene.
Det er mindre egnet for små, travle rom med mye konkurrerende mønster, der kontrasten blir til støy.
Fargemessig er det vennlig mot varme nøytrale farger, naturlig tre, messing, terrakotta og ubleket tekstil, og det ser uventet sterkt ut mot en dyp grønn eller mørk blå vegg, der de varme halmfargene blir presset til det ytterste.
Det er også bildet i serien som holder seg best i et godt opplyst rom. Mykere, lavere kontrastbilder kan se utvasket ut under sterkt dagslys eller downlights. Dette ble laget i blending og har ikke noe imot det.
Begynnelsen på alt etterpå
Hver senere besettelse i Monets liv er forutsatt her: villigheten til å gjenta et motiv til motivet forsvinner, aksepten av at et maleri bare kan være sant for et smalt tidsrom, beredskapen til å stå i en mark under forhold ingen andre ville ha. Stablene var beviset på konseptet. Poplene, katedralene og tretti år med en dam han gravde selv følger alle av en beslutning tatt i denne marken, under en høy sol, i 1890.
Maleriet eies av Hill-Stead Museum, et privat hus som ble museum, noe som betyr at det henger i private rom i stedet for en gallerisal. Det er noe passende ved det. Det ble laget i en arbeidsmark, om vanlig gårds eiendom, på den timen da alle andre hadde gått inn til lunsj.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselstrøk, eller et arkivlerrets trykk for en skarp museumsbilledutgave. Størrelsen bevarer alltid de opprinnelige proporsjonene.
Se dette verket og alternativene
Videre lesning
Verifiser originalen i Hill-Stead Museum samlingsoppføring og fortsett gjennom relaterte verk i katalogen.