Haugen: Snøeffekt
Kulden er den delen ingen maler. Men den er i dette bildet likevel, på en måte du kan føle før du kan forklare det.
Tenk på den praktiske situasjonen. En åker om vinteren, snø på bakken, lyset brukbart i kanskje fire timer midt på dagen og grått resten av tiden. Oljemaling blir stiv og treg i kulden og vil ikke forlate penselen. Fingrene slutter å fungere ordentlig innen tjue minutter. Bakken er frossen hard, så staffelibeina vil ikke gå inn og alt vakler. Og lyset, det du kom for, forandrer seg raskere om vinteren enn noen annen årstid fordi solen går lavt og raskt over en kort bue.
Monet gikk ut i det gjentatte ganger, med flere lerreter, for å male en haug med halm.
Haugen om vinteren er et annet objekt
På sensommeren er haugen på åkeren nær huset hans i Giverny en varm masse blant mange andre varme ting: tørr stubb, gyllent lys, en varm horisont. I snø blir den det eneste mørke i verden. Åkeren har blitt et blekt lysende ark, himmelen har lukket seg, og haugen står der som en tung silhuett med reell vekt, og kaster en lang blå skygge over en overflate som reflekterer nesten alt som faller på den.
Denne inversjonen er det som gjør snølerretene til de mest grafisk dramatiske i serien. Alt annet er stille, og haugen er høylytt. I sommerbildene er haugen det varme hjertet i en varm åker. Her er den en inntrenger.
Se også på hva snøen gjør med selve haugen. Den dekker den ikke jevnt. Det stråtaket holder et belte av den langs toppen, og vindsiden får en skorpe, mens de bratte sidene forblir bare fordi snøen glir av pakket halm. Slik får objektet en høylys som den ikke har i noen annen sesong: en lys kant som sitter direkte på den mørkeste massen i bildet. Den kanten er grunnen til at haugen leses som tredimensjonal i en scene som nesten ikke har noen annen modellering.
Legg også merke til hva snøen gjør med bakkeplanet. Stubb om sommeren gir deg tekstur, retning og hundre små strøk for å bygge avstand med. Snø fjerner alt dette. Du står igjen med en kontinuerlig overflate, og den eneste måten å få den til å trekke seg tilbake på er å endre fargen veldig litt etter hvert som den går bakover. Det er et langt vanskeligere problem, og dette er den typen problem Monet lette etter.
Snø er ikke hvit
Dette er det enkelteste nyttigste dette maleriet kan lære alle som ser ordentlig på det.
Finn det hviteste partiet med maling på lerretet. Det er vanligvis mindre enn du forventer, og det er vanligvis der direkte lys treffer en svak stigning i bakken. Se nå på skyggen haugen kaster. Den er blå. Ikke grå med en blå følelse: blå, noen ganger gående mot fiolett, av og til med en grønn note der himmelen preller annerledes.
Fysikken bak er enkel og helt overbevisende når du først ser den. Snø er en nesten perfekt reflektor. Der solen treffer den, tar den den varme fargen av sollys. Der solen ikke treffer den, kan den bare reflektere det som er over den, som er åpen himmel, som er blå. Så en snøskygge er ikke en mørk versjon av et opplyst område. Det er en annen farge av lys helt og holdent.
Se så på den urørte mellomgrunnen og se hvor mange distinkte fargetoner som er der: rosa der en lav sol skimmer over den, blekgul nær haugen, kjølig lilla i fordypningene. Nesten ingen av den er hvit. Bildet leses som blendende snøete nettopp fordi han nektet å bruke hvitt for å si det.
Arbeide med flere lerreter i frysepunktet
Metoden hans under haugkampanjen rundt 1890 og 1891 var å ta flere lerreter ut i feltet samtidig og bevege seg mellom dem etter hvert som lyset endret seg, og arbeide med hvert enkelt bare under forholdene det ble påbegynt. Om sommeren er det krevende. Om vinteren grenser det til absurd, fordi forholdene han trengte kanskje ikke kom tilbake på en uke, og når de gjorde det, varte de kanskje nitti minutter.
Han klaget på været konstant, og han fortsatte, og grunnen er synlig her. En snøeffekt er en engangshendelse. Nysnø legger seg forskjellig hver gang. Et tøvær ødelegger et lerret som ble påbegynt i hard frost. Hvis du vil ha den spesifikke sannheten om en bestemt kald ettermiddag, kan du ikke rekonstruere den senere i et varmt rom. Du må stå i feltet med kalde hender mens det skjer.
Serien solgte raskt og vellykket gjennom forhandleren hans Durand-Ruel, og det var det som gjorde ham økonomisk etter tiår med press. Snølerretene var en del av det. Kjøpere responderte på noe kritikerne hadde oversett i tjue år, nemlig at denne måten å male på ikke er vag. Den er ekstremt presis om noe de fleste bilder aldri forsøker.
Hva du skal se etter
Se på kanten av haugen mot snøen. Det er den høyeste kontrastgrensen i bildet, og han holder den litt myk, fordi en hard kant ville flatet haugen ut til en utklipp.
Se på toppen av haugen der snøen har lagt seg på stråtaket. Det lille lysbåndet på toppen av en mørk masse er det som hindrer haugen i å lese som et hull i lerretet.
Se på himmelen og sjekk om den er lysere eller mørkere enn bakken. I snøscener er den veldig ofte mørkere, noe som føles feil og er rett, fordi et snøfelt kan reflektere mer lys enn en overskyet himmel sender ut.
Se på horisontbeltet med trær eller bygninger og legg merke til hvor lite detalj som er der. I kald luft med lav sol blir avstand myk og lett rosafarget, og han lar den være det.
Hvordan det henger
Snøbilder er de enkleste maleriene i verden å leve med, og de mest undervurderte. Verdiområdet er høyt og luftig, komposisjonen er enkel, og de dominerende fargene er blekblå, lilla, krem og en sterk mørk. Den kombinasjonen lysner en vegg uten å tilføre varme.
Det er veldig bra i rom som allerede er varme, der et gull- eller oransjebilde ville tippe dem over. Det er utmerket mot hvite, lysegrå og myke grønne vegger, og uventet vakkert mot en dyp trekull eller marineblå, der snøfeltet leser som rent lys.
Det har også en praktisk dyd: høylyste bilder dør ikke i lavt lys. I en mørk gang eller et rom som bare er opplyst om kvelden, forsvinner et mørkt maleri, og dette fortsetter å fungere.
Hengt som par eller trio med en sommer- eller høsthaug, gjør det det serien var bygget for å gjøre, nemlig å gjøre lyset selv til den synlige forskjellen mellom to ellers identiske bilder.
Kulde, ærlig registrert
Det er ingen dramatikk i dette maleriet og ingen sentimentalitet om vinteren. En arbeidshaug av korn står i en frossen åker, kaster en blå skygge, og venter på å bli tresket. Bildet eies av National Galleries Scotland. Det den bevarer, er et par timer med spesifikk kulde fra mer enn et århundre siden, malt av en mann som lett kunne ha holdt seg innendørs.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselstrøk, eller et arkivlerrets trykk for en skarp museumsbilledutgave. Størrelsen bevarer alltid de opprinnelige proporsjonene.
Se dette verket og alternativene
Videre lesning
Verifiser originalen i National Galleries Scotland samlingsoppføring og fortsett gjennom relaterte verk i katalogen.